Faller sammen som et korthus
Kjedelig og uengasjerende krim.
Da jeg først hørte om Deadwater Fell, begynte jeg å glede meg til den britiske miniserien. Dessverre gledet jeg meg for tidlig.
Med en så dramatisk og tragisk historie
er det nesten ufattelig at Deadwater Fell er blitt så dørgende kjedelig.
Ingen klassisk «whodunit». Første episode starter lovende. Sekvenser som viser det perfekte småbylivet, kryssklippes med sterile scener fra en obduksjonssal og en dødsbrann. Midtveis i de fire episodene kollapser serien som et korthus.
Serien sentrerer handlingen rundt to tilsynelatende lykkelige par. Familien Tom (David Tennant) og Kate Kendrick (Anna Madeley) og deres tre barn, samt læreren Jess (Cush Jumbo) og politibetjenten Steve (Matthew McNulty).
Du får vite helt i starten av første episode at ofrene for brannen var familien Kendrick. Bare faren overlever. Du får også tidlig vite at det bare er to mistenkte, og serien er ikke en klassisk «whodunit.»
Spektakulær miss. Deadwater Fell prøver å være et dypt psykologisk drama med temaer som fødselsdepresjon, angst, narkotika og utroskap. I tilbakeblikk ser vi hvordan lykkelige minner skjuler et mørke og peker frem mot det som skal skje.
I likhet med Broadchurch prøver serien å vise at det skjuler seg mye grums bak perfekte fasader. Det vet vi, og i Deadwater Fell er den kriminelle handlingen så grusom at du må motivere karakterenes handlinger meget godt for at historien skal fremstå som troverdig. Her feiler forfatter Daisy Coulam og regissør Lynsey Miller spektakulært. Historien burde berøre, men gjør det ikke.
Feil timing. Krimsjangeren kan virke tilsynelatende enkel og rett frem. Detektivserier som Mord og mysterier, Morse og Vera følger et fast mønster, men selv om de har eksistert i ørten sesonger, er de ikke like enkle som de fremstår.
En god og fengslende krimhistorie er avhengig av et helt essensielt element. Viktige detaljer må porsjoneres ut til riktig tidspunkt for å bygge engasjement og spenning. Kommer hintene for tidlig, kan det avsløre alt. Kommer de for sent, blir historien uengasjerende.
I Deadwater Fell blir mye feil. Det drøyer og drøyer, og først i siste episode får vi all informasjonen skviset inn i de siste 20 minuttene. Alt før har vært famling i blinde uten temperatur og en klar retning. Når det nærmer seg slutten, har du for lengst mistet interessen.
Kanskje hadde historien fungert bedre dersom de to politibetjentene fra Glasgow hadde fått mer plass, og om historien hadde rettet seg inn mot etterforskningen. I stedet forsøker regissør Lynsey Miller å skape et mørkt og personlig drama som faller flatt.
Dum og melodramatisk. Tilbakeblikkene er ment å gi oss et bilde av idyll som sakte skal vise seg å være feil. De fungerer ikke, og dermed kommer også oppbyggingen av de forskjellige figurenes motivasjon skjevt ut. Karakterendringen til Steve kommer altfor brått og fører til at de to siste episodene blir dummere og mer melodramatiske enn spennende.
Skal du bygge opp en troverdig og dramatisk historie hvor fire mennesker, hvorav tre er barn, mister livet, må du ha et sterkere motiv enn «men and their fucking egos,» som en av politietterforskerne så fint sier det.
Skuespillerne, med David Tennant og Cush Jumbo i spissen, gjør så godt de kan, men de makter ikke å dra denne seige suppen opp på et akseptabelt spenningsnivå. Etter den andre episoden måtte jeg virkelig konsentrere meg for å orke å se videre.
Deadwater Fell er en bortkastet mulighet til å skape førsteklasses drama.