Nåtidens kuleste bassist viser muskler
Thundercat er en ekte jazz-katt på sin femte utgivelse.
Bak aliaset Thundercat finner vi Stephen Lee Burner. 35-åringen fra Los Angeles er en profilert bassist, produsent og artist spesielt kjent for sine ferdigheter med en Ibanez – en seksstrenget bassgitar. Han er hyllet for sitt arbeid med Kendrick Lamar på det lovpriste albumet To Pimp a Butterfly (2015), og han vant en Grammy for sin produksjon på låten «These Walls» derfra.
Diskografien til denne virtuosen bærer preg av ulike sjangertrekk. Alt fra funk, R&B og soul til ren jazz og hiphop. Bredden har ført ham inn i en rekke samarbeid, blant annet med Erykah Badu, Kamasi Washington, Mac Miller og Janelle Monáe. Som soloartist slipper han nå albumet It Is What It Is, hans første utgivelse siden Drunk (2017).
Jazzede bassmann. Bassen er med fra første stund, alltid i hendene. Den filmatiske åpningen «Lost in Space / Great Scott» setter en mye mer jazzede tone her enn tilfellet var på hans forrige album, og retningen bekreftes i andre låt «Innerstellar Love».
Den er nesten frijazzede i sin låtstruktur, svært trommedrevet med god drahjelp fra Thundercat’s utrolige bassferdigheter og lyse vokal. Albumet som helhet er basert på denne friere jazzen som later til å springe fra improvisasjon og mye studiotid.
It Is What It Is balanserer på en hårfin linje mellom obskur og utilgjengelig, mellom allmenn og melodidrevet sjangerblanding. For eksempel i eksentriske «I Love Louis Cole». En lynrask låt med perkusjon der det føles som Thundercat løper gjennom en trafikkert gate med bassen i hånd.
I den andre enden av skalaen har vi dansbare «Black Qualls», albumets mest tilgjengelige. En ren funklåt hvor Thundercat har fått med seg gitarist Steve Lacy, medlem av R&B-gruppen The Internet. Lacy bidrar med distinkt dansbare gitarlinjer. På gjestevokal har han også albumaktuelle Donald Glover, mer kjent under artistnavnet Childish Gambino.
Nytes best fra start til slutt. It Is What It Is er et jazzalbum som kretser rundt et par «hele låter», og det 15 låter lange albumet har kun seks på over tre minutter. Disse helhetlige låtene har til en viss grad mer tradisjonell sangstruktur og mer substans, og er de man sitter igjen med.
Dette betyr ikke at resten av kuttene er av dårlig kvalitet, men de er korte låter og overganger som passer best som materiale i kontekst av en hel gjennomspilling og uegnet som isolerte tilskudd i en spilleliste. Denne måten å lage album på forsterker jazzfølelsen, men kan også føre til at noen av låtene føles som «fillers» mens man venter på en av fokuslåtene, for eksempel suverene «Dragonball Durag».
Men de korte låtene binder det hele sammen. Tekstuniverset er simpelt og vokalen primært et instrument, ikke formidler av innhold. Tekstene er intetsigende, gjentagende og forholdsvis uten substans. De er ment som stemningsskapende og handler om damer, festing, dansing og bekledning.
Men det gjør faktisk ingenting, for her er det instrumentering og produksjon som er i fokus. It Is What It Is en suveren sjangerkryssende jazzskive som skal nytes som en helhet. Og er det noe vi kan akkurat nå, så er det å fordype oss i noe som tar litt tid.