Raymond Johansen:
Raymond Johansen har et Narvestad-gen i seg han mener kommer godt med nå.
– Jeg er ikke redd for å si fra. Jeg har et Narvestad-gen i meg.
Rådhuset minner om et bygg fra Ringenes Her
re. Det er dagen etter at Erna Solberg avlyste påsken og forlenget nedstengningen. Fra utsiden virker kolossen med de to høye tårnene livløs og fraflyttet. Miljøpartiet De Grønne har fått det som de vil: bilfritt sentrum. Vil du ha det dødere, må du i et mausoleum.
Flaggstang-tauene pisker taktfast i metallet to ganger i sekundet, pling, pling, men den uvante stillheten er så altoppslukende at man skvetter da klokkespillet minner om at tiden er inne.
Ytterdøren er stengt. Det er slutt på omvisningene der turister gisper til Munch-kunst og kolliderer med ektepar som har giftet seg i rådhuset. Her inne er én vakt. To renholdsarbeidere. Kommunaldirektøren. To rådgivere. Og byrådsleder Raymond Johansen.
Det mest surrealistiske. Han sitter i en lenestol i den ene enden av hjørnekontoret sitt, det er stort som en liten ballbinge. Han jobber mye hjemmefra, men også mye her. På pulten ligger en bok om politisk lederskap. Han peker på en stol plassert godt over 2 meter unna og trenger ikke å si noe om avstanden.
Johansen forteller at posisjonen han er i nå, har en byrådsleder bare vært i tre ganger før: Under andre verdenskrig. Etter tsunamien i Indiahavet i 2004. Og etter 22. juli 2011. Kriseberedskapen er på øverste nivå, og byrådssjefen har overtatt styringen. Disse siste ville ukene har han vært med på å bestemme at Holmenkollen-festivalen skulle gå uten tilskuere, bedt folk om å holde seg hjemme og stengt tappekranene på byens utesteder med bare noen timers varsel. Forbannede eiere som følte seg urettferdig behandlet, sto i kø. Men han har gjort mer surrealistiske ting enn det.
– Da jeg hørte min egen stemme si «nå stenger vi skolene og barnehagene» ...
Han nøler litt. Så knipser han med tommelen og langfingeren så det smeller i rommet.
– Sånn endret vi livet til folk. Om noen hadde fortalt at jeg skulle være med på noe sånt for bare noen uker siden, så ...
Portforbud: Håper inderlig ikke det. Ingen er øvd for dette: å lede i en tid hvor et løpsk virus det ikke finnes vaksine for, leter etter nye kropper å flytte inn i. Men Raymond Johansen har et bra grunnlag: to perioder som statssekretær i Utenriksdepartementet, fire år som generalsekretær i Flyktninghjelpen.
Og mens Jens Stoltenberg ledet landet, ledet partisekretær Johansen Arbeiderpartiets krisehåndtering etter 22. juli. Han samlet fylkeslederne. Satte opp partiets krisetelefon. Telte overlevende og døde. Øverst på prioriteringslisten: de etterlatte. Han ringte minst 40 av dem og kondolerte på vegne av partiet. Det er de tyngste samtalene han noensinne har tatt. Han talte i flere begravelser.
Det er snart ni år siden, men følelsene for terroristen er de samme nå som da:
– Et dypt og inderlig hat, sier Raymond Johansen og rister på hodet.
Koronaen er annerledes. Kriser er uansett umulige å sammenligne. Johansen merker at noe har skjedd med konsentrasjonen hans. Før kunne han ta seg i å tenke «hva skal vi ha til middag?» under litt for lange møter. Nå absorberes selv komplisert innhold raskt. Dessuten er han hele tiden «på alerten». Her om dagen forsøkte han seg på en «powernap» på sofaen. Han drømte at telefonen ringte og ringte, og at han ikke rakk den. «Dette er ikke tiden for powernap-er», tenkte han da han våknet.
For ikke mange måneder siden holdt Cecilie Daae, daværende direktør for samfunnssikkerhet og beredskap, kriseforedrag i rådhuset. Da var temaene terror og bortfall av strøm og vann, med det siste som det aller mest dramatiske scenarioet. Men virus? Johansen sier han har hatt temaet i bakhodet siden han i 2015 så Bill Gates snakke på Ted Talks om hvor lite forberedt vi er, uten at han ble en prepper av den grunn. Byrådslederen vet at det kan være smart å ha ni liter vann hver på lager hjemme, men han fleiper og sier at han tror folk er flinkere til å lagre vin. Han er ikke noe unntak.
– Svært mye er stengt. Hvilke flere tiltak kan Oslo innføre?
– Flere hovedsteder har måttet innføre portforbud. Ut for å kjøpe det aller mest nødvendige og rett inn igjen. Vi er ikke der i Oslo nå. Samtidig kan vi ikke utelukke noen tiltak. Det avhenger av smitteutviklingen.
– Kan Oslo bestemme det selv?
– Langt på vei, ja. Men jeg håper inderlig at det ikke skjer. Helsemyndighetene er tydelige på at isolasjonskostnadene og faren ved isolasjon er så mye større enn gevinsten vi får. Det er nok av andre ting å ta tak i: Hvordan håndterer vi 2-metersregelen? Hvordan forholder vi oss til alle som egentlig skulle ha reist vekk i påsken? Folkemengder over fem personer? Nei, fyyyy faeeen.
– Har du brutt inn i noe selv?
– Nei, men jeg er ikke redd for å si fra, selv om det finnes mange måter å si fra på. Jeg har et Narvestad-gen i meg.
Dette genet fungerer slik: Hvis Raymond Johansen går gjennom byen og ser overfylte søppelkasser med hamburgerrester rundt, kan det skje at han sender melding til «sine» folk: «Vi kan ikke ha det sånn.» Han kan irritere seg over stygge, reklameherjede fasader. Og han har ringt skoler hvis han har fått en mistanke om at det var dop de røyket, elevene han møtte på skoleveien.
«Bare en rørlegger». Han ble byrådsleder i 2015 i et samarbeid med Sosialistisk Venstreparti og det fremadstormende Miljøpartiet De Grønne. Valget fire år senere var elendig for Ap i Norge og Oslo. «Jeg nådde ikke frem. De likte ikke det de hørte», tenkte Raymond Johansen, men hadde ikke tid å surmule, for de samarbeidende beholdt
makten i en kommune med 53.000 ansatte, et budsjett på 77 milliarder kroner og en by med 700.000 innbyggere fra hele verden. Det var mer enn en fattig trøst.
Johansen leder i en politisert tid der karakteristikkene hagler. Han gjorde ikke ting lettere for seg da han lenge kjempet for å døpe byrådet til «byregjeringen». «Pompøs, en solkonge», ble det sagt høyt. Den rødgrønne profilen led også da han ble kjørt rundt i en Audi A8 med svak miljøprofil mens innbyggerne fikk følelsen av at dieselbilen deres var satans oppfinnelse. «Raymobilen», kalte VG Audien han arvet fra sin Høyre-forgjenger. Den var der av sikkerhetsmessige årsaker. Erstatningen slapp heller ikke unna oppmerksomhet: en el-Jaguar.
Dyre og manglende parkeringsplasser, økte bompenger, altfor brede sykkelveier, kjøttfri mandag, for mange innvandrere, navere, hovedstadslagets elendige fotballresultater, det finnes ikke den misnøye motstanderne ikke klarer å knytte til Raymond Johansen.
«Rørlegger’n», kaller de ham ofte da, de som skriver i kommentarfeltene. For han var rørlegger før. Han har kjørt lastebil og, han leverte melk for Fellesmeieriet mens han «bannet og svertet» over hvor vrient det var å parkere i sentrum. Det siste kan han le av nå.
– Å ha som mål å redusere klimagassutslippet gjør jo at man griper litt inn i folks hverdag. Det er lett å bli upopulær av sånt, sier Johansen, som selv har fløyet til klimatoppmøte og hadde planlagt å fly til Jordan og Israel med venner i starten av påsken.
– Er det vanskelig med liv og lære? Å gå foran og vise vei: Slik skal vi leve i 2020?
– Der er jeg veldig sosialdemokrat. Løsningen er å finne systemer og muligheter for at folk kan ta miljømessige og bærekraftige valg. Jeg spiser kjøtt. Jeg har min bil, en hybrid. Og jeg tror ikke på den moralske pekefingeren.
– Inngrepene etter koronakrisen er langt tøffere enn dyrere parkeringsplasser og stengte gater, men det virker som om det er langt mer ro i båten?
– Det skyldes nok en felles kriseforståelse.
– Jeg så en Resett-artikkel her om dagen der det ikke sto ett vondt ord om deg i kommentarfeltet.
– Wow! Det har jeg aldri sett før.
Du skal imidlertid ikke lete lenge for å finne dem som under fullt navn kaller Raymond Johansen maktsyk og det som verre er. Han leser så få kommentarfelt han kan, for han merker at han noen ganger blir lei seg. Og så forteller han seg selv: «Så tåpelig du er som tar deg nær av dette.» Det kan klø i ham etter å svare.
– Vanligvis handler kritikken mot politikere om at de ikke har jobbet med noe som helst annet enn politikk. Jeg er veldig fornøyd med fortiden min og har dyp respekt for faget og mine tidligere kolleger. Men jeg har vært leder siden 1991. Det er nesten 30 år. Likevel skriver de «han er bare rørlegger».
Han fikser ikke sprukne vannrør selv nå. Han er heltidspolitiker med en agenda: Arbeiderpartiets.
– Hvem tror du tjener på krisen politisk?
– Her må jeg få lov å svare litt pompøst: Jeg håper vårt politiske system tjener på det. At vi kan stå skulder ved skulder og vise frem Norge og Oslo på sitt beste.
Han er av naturlige årsaker mer synlig i disse dager enn Ap-leder Jonas Gahr Støre, en Støre som før koronakrisen slet med svak oppslutning rundt partiet.
«Statsmannsaktig», står det flere steder på Johansens Facebook-side om hvordan han fremstår nå. Men du kan spørre ham på ti måter om han har lyst å bli partileder, svaret ebber hver gang ut i at «Arbeiderpartiet har en utmerket partileder».
– Jeg har ikke lyst, og jeg kommer ikke til å bli det.
– Selv ikke om Støre sier at han vil gå av i morgen og du blir pekt på?
– Å åpne en slik hypotetisk diskusjon nå synes jeg er spekulativt av deg.
– Men kan ikke det som skjer nå, være karrierefremmende?
Da klarer ikke Raymond Johansen å dy seg. Han smiler bredt mens han sier:
– Jo, men er jeg ikke på «toppen ta væla» nå da?
Koronaens klasseskille. Alle disse videomøtene som kom og gikk, lite ante vi at de var selve livet. Raymond Johansen er ikke noe digitalt geni, men bortsett fra en planlagt samtale med fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland har han fikset det meste. Hun hadde Skype for business. Det ble for avansert. Byrådslederen liker å trykke på mute, da kan han dra i gang kaffemaskinen på kjøkkenet eller fore bikkja med tørrfisk uten at noen blir forstyrret.
Men bekymringsrynkene har gode tider. Byen hans er hardest smitterammet av alle byer i Norge. Næringslivet er utsatt. De to siste ukene har arbeidsledigheten i hovedstaden økt med 500 prosent. Samtidig presses han fra flere kanter for at det samme næringslivet han uttaler slik bekymring for, skal slippe eiendomsskatten denne perioden. Og hva med Ruter? Verst er imidlertid tanken på barna som ikke har ressurssterke, faglig flinke foreldre til å hjelpe dem med hjemmeskolen. Kanskje de ikke engang behersker norsk. Da kan den digitale læringsplattformen Itslearning virke som en labyrint.
– Dette er dramatisk. Klasseskillene i Oslo vil øke. Jeg husker fra egen skolegang: Var jeg syk en uke, tok det lang tid å komme seg opp igjen. Vi må nå de sårbare familiene der det kanskje bor tre generasjoner under samme tak. Samtidig er det noe av det som er mest vanskelig å gjøre noe med. Vi kan ikke gå inn i huset til folk.
– Hva er de fremste egenskapene en kriseleder må ha?
– Å være beslutningssterk og resolutt. Dette er ikke tiden for «på den ene siden og den andre siden». Samtidig må man være utstyrt med empati for belastningene folk blir utsatt for. Det er en stresstest for hele det norske samfunnet. Jo flinkere vi er til å følge rådene, jo raskere kommer vi tilbake til hverdagen. Jeg synes det er viktig å fortelle at dette er en krise som vil kreve mye av oss, men at det kommer til å gå bra.
– Vet du det?
– Ja. Vi greier det. Det kommer til å gå bra.
– Men?
– Men det vil ta tid, sier Raymond Johansen. Å hale ut tiden. Onsdag denne uken: Skrittene i oppkjørselen har utløst alarm i Groruddalen. Det bjeffes i yttergangen der Raymond Johansen har hjemmekontor denne første dagen i april. Ni år gamle Xavi, oppkalt etter Barcelona-legenden, vil vite hvem som kommer. Gjennom døren høres ropene til Oslos byrådsleder: «Gå og legg deg! Det er ikke du som er sjefen her nå.» Xavi er en
tøffing. For noen år siden ble han utfordret av en stor ulv i Østmarka. Politikeren så den før den forsvant.
Det var alvor.
Men ikke i nærheten av så alvorlig som situasjonen er nå, selv om Raymond Johansen virker mer optimistisk enn for én uke siden. Han sier at signalene er forsiktig positive. Han bruker ordene «flate ut».
– Ingenting hadde vært mer fantastisk enn om tiltakene vi har iverksatt, fungerer og at helsevesenet vårt er i stand til å ta imot pasientene som måtte komme. Norges strategi har vært å hale ut tiden. Det kan være vellykket. Jeg er forsiktig optimist, sier han og snakker til og med høyt om å «slakke opp» på noen av de strenge tiltakene i Oslo:
– Men det er en balansegang her: Alt kommer ikke fort tilbake til normalen. Vi kan ikke slippe opp alt med én gang. Jeg skjønner at mange ønsker at dette snart skal være over. De er dritt lei av å være hjemme, sier Raymond Johansen, lei han og.
Ikke kjenn etter. Han har sitt eget privatliv med vanlige, allmenne utfordringer, men det føles nærmest rart å prate om dem nå. Johansen har solgt huset sitt i Groruddalen og har tenkt å gjøre sentrumsboer av seg for første gang siden han var barn. Men dette er ikke tiden for boligjakt.
Hytta i Valdres, den han og kona Christin Kristoffersen kjøpte i mai i fjor: Å feire de siste påskedagene der er bare å glemme. Og så er det morens 80-årsfeiring. Onkelens 85-årsdag. Og yngst, men ikke minst: Melvin. Raymond Johansens første barnebarn ble født 28. desember, det var ennå to måneder til Oslo skulle sette kriseberedskap og enda noen uker til hele byen skulle gå i dvale. Babyer vokser fort, men farfar kan ikke holde ham og må stort sett se ham vokse til på Facetime.
Hvordan det føles? Han vet ikke. Et av de viktigste rådene krisepsykologen som hjalp ham etter at 77 mennesker døde av terroren 22. juli, var: Ikke. Kjenn. Etter.
– Har du kjent etter?
– Nei. Ikke midt under en krise. Nå må alt bare puttes i en boks. Så kan jeg åpne den senere.