Bøker, TV-serier og musikk:
Sang, dans og ville fester er viktige ingredienser i pestlitteraturen fra Dekameronen til Døden i Venezia.
12 sider anmeldelser og kommentar
Det ligner i grunnen en kulturell versjon av TVprogrammet Paradise Hotel når ti italienske ungdommer i 1348 isolerer seg på et landsted utenfor Firenze. De flykter fra svartedauden, som var kommet til Italia fra Asia. I sin egen lukkede verden – der alle er symptomfri – dyrker de sang og dans. De spiser lekre retter og drikker flott vin. Spiller sjakk og brettspill. De flørter og underholder hverandre med erotiske fortellinger.
Slik er plottet i Dekameronen av den italienske forfatteren og diplomaten Giovanni Boccaccio. Novellesamlingen er på nærmere 900 sider og utkom i 1353. Den er blitt stående som et litterært mesterverk, en hyllest til fortellerkunsten og en psykologisk studie av det vi i dag vil kalle krisemestring.
Urter mot pestlukt. De ti hovedpersonene har ressurser nok til å isolere seg og leve livets glade dager på landet. Inne i den pestbefengte byen reagerer folk svært forskjellig. Noen borgere forskanser seg ganske enkelt i sine egne hjem mens de venter på at sykdommen skal brenne ut: «Her naut dei dei mest utsøkte viner og gode retter,» heter det i den eneste norske oversettelsen av hele verket. Den er gjort av Magnus Ulleland og utkom på nynorskforlaget Samlaget i 1969.
Folk som våger seg ut i gatene, beskytter seg mot pestlukten med urter og blomster i hendene som de stikker opp til nesen med jevne mellomrom. «Det skulle vere helsebot å friske opp hjernen med slike lukter,» skriver forfatteren.
En reaksjonsform er av spesiell interesse fordi den strider mot fornuften. Under epidemien finnes det folk som legger seg til det forfatteren kaller en «dyrisk framferd»: «Natt og dag rangla dei frå den eine vinstova til den andre.» De bryter påbudene og «gjev seg kjøtets lyster i vald».
Vandrehistorier. Hemningsløs livsstil er et gjennomgangsmotiv i pestlitteraturen. Svartedauden ga rikelig grunnlag for vandrehistorier ettersom den utviklet seg til den første pandemien som rammet Vest-Europa.
Slike historier kan skildre hvordan folk bryter ut av den lovlydige mengden og skaper kaos. Under trusselen av smitte, sykdom og død reagerer de med en fresende festglede. Samtidig skaper de panikk blant lovlydige borgere.
I Dekameronen er det faktisk slike utagerende individer som får de ti ressurssterke ungdommene til å opprette sitt eget paradisiske hotell på landet. De er redd for å bli å bli smittet av galninger.
For en moderne leser er det nærliggende å tolke slik utagering som en reaksjon på hard kontroll eller undergangsstemning. Men i middelalderlitteraturen får den en annen forklaring. «På dette viset trur dei seg å kunne sleppe unna,» skriver Boccaccio. Man antok altså et vilt liv kunne beskytte mot pesten.
Kristin Lavransdatter. Vi gjenfinner motivet i Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset. Trebindsverket utkom på 1920-tallet, men handlingen utspiller seg på 1300-tallet og siste del er lagt til svartedauden.
I sindige ordelag skildres Kristins arbeid som sykesøster i frontlinjen. Hun beskytter seg mot smitte ved å binde en linduk, dyppet i eddik, foran munn og nese.
Temperaturen stiger idet Undset beveger seg videre til sønnen hennes. Han er skipper og blir arbeidsløs da hele mannskapet dør eller rømmer. Denne Skule er frisk, heter det, men han «slår seg på et vilt liv». Ja, i Nidaros har det utviklet seg en durabelig festkultur som en reaksjon på svartedauden:
«Selv ærbare bymenns hustruer og ungmøer av de beste slekter løp bort fra hjemmene sine i denne onde tid; i selskap med porthusterner (prostituerte) turet de i skytningsstuer og taverner mellom de forvillede menn.»
Bokens allvitende forteller gir denne forklaringen: «Den som var redd, var døden viss, sa de.» Døden har enklere tilgang på de svake og fryktsomme.
Skildringene av det ville livet har også et hedensk aspekt i Kristin Lavransdatter. Dyrisk og vill oppførsel fremstilles som en slags pakt med djevelen.
Gondoler ligner likkister. Man skulle kanskje tro at slike middelalderske ideer mangler makt over sekulære mennesker. Interessant nok dukker de opp også i en moderne pestklassiker, nemlig Døden i Venezia av Thomas Mann.
I denne kortromanen fra 1912 har den tøylelsesløse festingen flyttet inn i fantasien.
Boken utkom tretten år etter Drømmetydning av Sigmund Freud, og inviterer til en psykologisk tolkning i Freuds ånd.
Døden i Venezia handler om en berømt tysk forfatter – Gustav Aschenbach – som er på ferie i den italienske turistperlen. Han får raskt en følelse av at noe er galt. Gondolene gir ham assosiasjoner til likkister, han synes det er en råtten stank fra lagunen.
Etter hvert kan Aschenbach observere sykdomsutbruddet med egne øyne: Epidemibrakker fylles i stillhet og «en forferdende travel trafikk hersket mellom kaien ved Fondamente Nuove og San Michele, kirkegårdsøya», heter det. Men myndigheter i Venezia frykter konsekvensene for maleriutstillinger, hoteller og restauranter: «Byen var syk og hemmeligholdt det av pengegriskhet.»
Utukt i drømmene. Dette bakteppet skal vise seg å trigge hovedpersonens indre demoner. Døden i Venezia er en eminent skildring av en fornuftig mann som skjønner hva han bør gjøre, nemlig å forlate den pestbefengte byen, men holdes tilbake av sine mørke drifter. Gustav Aschenbach er blitt dødelig forelsket i en ung gutt som også er badegjest på hotellet.
Romanen er på det mest intense i feberhete partier som viser hvordan pesten fremskynder mannens indre oppløsning. Aschenbach begynner å fantasere om et samfunnsmessig kaos i kjølvannet av pesten, og innbiller seg at det kan skape rom også for hans egne perverse drifter.
Om natten drømmer han om obskøn avgudsdyrkelse med «grenseløs parring i fleng» og «skingrende jubelskrik». «Hans sjel nøt undergangens utukt og villskap,» skriver Thomas Mann.
Dekadanse før døden. Epidemier er tydeligvis velegnet til å skildre dekadanse som et forstadium til døden. En siste fråtsing i sanselige gleder. Men villskapen kan få vidt forskjellige uttrykk.
Pesten (1947) av Albert Camus er en studie nettopp i denne variasjonsrikdommen. Handlingen er tidfestet til 1940-tallet og lagt til den franske byen Oran i Algerie.
Bokvennen forlag hadde planer om en ny norsk utgave lenge før koronakrisen inntraff, men Pesten er frapperende lesning akkurat nå fordi den har så mange likhetstrekk med det dramaet vi lever midt oppe i.
Studerer utageringen. Når jeg følger mitt eget spor, støter jeg også på motiver som beruselse og utagering. Men her blir den ville adferden studert på distanse. Albert Camus går historisk til verks og trekker linjene fra makabre seanser under svartedauden («maskerte legers karneval» og «samleiene på kirkegården i Milano») til den kinesiske tradisjonen for å tromme for pestens ånd.
Romanens forteller og hovedperson er lege. For sin egen del holder denne Bernard Rieux seg til vitenskapelige teorier. Hver minste lille mentalitetsendring i befolkningen blir registrert i et glassklart språk.
Det betyr ikke at legen fordømmer dem som utagerer, han synes snarere det er interessant. Han unner folk å drikke seg fulle, selv om de gjør det med den tvilsomme begrunnelse at «god vin dreper basillen».
Kanskje er det dette milde blikket på menneskenes frykt og dårskap som gir Pesten den oppmuntrende atmosfæren.
Ville overdrivelser. Tilbake i 2020 kan man saktens spørre hvor realistisk det er med den utageringen som skildres i klassisk pestlitteratur. Nå til dags får vi en og annen nyhetssak om folk som ilegges bot fordi de trosser karantenen og oppsøker festligheter. Det kan forekomme illegal gruppesex med mer enn fem deltagere.
Utageringen under svartedauden virker likevel fjern. Kanskje er den til og med oppdiktet. «Vi har ytterst få primærkilder», ifølge historikeren Ole Georg Moseng. Og deler av kildematerialet om svartedauden må tolkes som «ville overdrivelser».
Men det er jo slikt skjønnlitteraturen lever av. Den spinner videre på myter, rykter og folklore – til leserens underholdning. Dermed kan også epidemier føye seg inn i et vitalt verdensbilde der sykdommen ikke alene får råde grunnen, tross alt. I fiksjonen kan folk reagere med sang, dans og beruselse og bryte slike sosiale konvensjoner som finnes i virkeligheten.
Epidemien nedkjempes. Giovanni Boccaccio innleder Dekameronen med forsikringer til leseren om at hun skal slippe å sukke og gråte underveis. Han beklager innledningsvis å måtte informere om all den ulykke svartedauden førte med seg. Men «etter denne stutte uhyggja (...) fylgjer så raskt hugnad og glede». Den første pestbølgen er da også på retur når Boccaccio skriver sitt store verk. Og epidemien nedkjempes til slutt i Pesten av Albert Camus.
Innimellom nyhetsstrømmen om koronakrisen kan det være en befrielse å lese den klassiske pestlitteraturen.
Et litterært mesterverk, en hyllest til fortellerkunsten og en psykologisk studie av det vi i dag vil kalle krisemestring.
’ Ingunn Økland om Dekameronen