Keir Starmer har den fordelen at han virker som en statsminister
Keir Starmer må heve Titanic, har en professor i historie skrevet. Jeg tror han får det til.
Først må han forene Labour. Så må han finne en vei til makt.
Den nye Labour-lederen ble lørdag kunngjort på koronavis, altså med en pressemelding og forhåndsinnspilt takketale. Få bryr seg, kanskje, i skyggen av pandemien som truer med å gi Storbritannia en alvorlig knekk og har gitt statsminister Boris Johnson rekordoppslutning.
Litt molefonkne Starmer ville hatt det vanskelig også uten virus. Det britiske arbeiderpartiet har tapt fire valg på rad, inkludert to under Jeremy Corbyns ledelse. Partiet er splittet, politikken upopulær.
Den nye lederen knyttes til en Labourfraksjon kalt «soft left», som kan oversettes til sentrum-venstre. Den utgjorde en moderat venstreopposisjon til Tony Blair, mannen som vant tre valg på rad og satt som statsminister fra 1997 til 2007.
Fraksjonen lå mellom Blairs New Labour-prosjekt, høyreorientert på sitt vis, og en fraksjon kalt «hard left». Den siste består av de mest ideologiske og venstreorienterte.
Ingen kompromisser!
De blir ofte gjort narr av med et udødelig sitat, som skal stamme fra den nylig avdøde lokalpolitikeren Ted Knight: «There can be no compromise with the electorate!»
Kampropet – ingen kompromisser med velgerne! – er en nydelig illustrasjon av et klassisk problem for venstrepartier: Medlemmene har stor makt – og ligger en kilometer til venstre for vanlige velgere. Der medlemmene vil ha sosialisme, vil velgerne ha noe som gjør livet deres bedre og er mulig å gjennomføre.
Når jeg dveler ved dette, skyldes det at Corbyn kommer fra nettopp denne «hard left». Det gjorde også Starmers nærmeste rival i uravstemningen, Rebecca Long-Bailey. Hun fikk 27,6 prosent av stemmene, mot Starmers 56,2.
Corbyn overrasket i 2017
Starmer er altså et skritt mot høyre, men ikke helt til Blair og hans New Labour.
Ingen bør tro at partiets problemer dermed er løst. Corbyn tapte riktignok stygt i 2019, men fikk 40 prosent ved valget i 2017, klart mer enn Labour fikk i det siste valget Blair vant.
Det holdt ikke, for konservative Theresa May gjorde det et hakk bedre. Valget var også spesielt, det kom året etter den skjellsettende folkeavstemningen om EUmedlemskap.
Likevel forteller 40 prosent til Corbyn at velgerne ikke nødvendigvis legger på flukt bare fordi politikken er rød. Noen ganger kan klare svar, selv om man ikke helt tror på dem, være bedre enn full forvirring.
Tilbyr forvirring
For sosialdemokratene ellers tilbyr ofte forvirring i våre dager. De fanger ikke opp sin tids strømninger.
Sosialdemokrater sliter med globalisering. Partiene har vært med på å drive den frem, ut fra en for så vidt korrekt antagelse om at prosessen gir økt vekst og velstand for de fleste. Samtidig bidrar globalisering til økte forskjeller i mange land, utflytting av og usikkerhet om arbeidsplasser. Alt rammer typiske sosialdemokratiske velgere. I Storbritannia reagerte mange av dem ved å bryte med sitt partis linje og bidra til at Storbritannia nå forlater EU.
Sosialdemokrater strever med innvandring. Idealister vil vise solidaritet og ta imot mange innvandrere. Andre vil det motsatte. De er bekymret for jobber og endringer i samfunnet de er vant til.
Stemningen kan snu fort
Sosialdemokrater kaver med miljø- og klimapolitikk. Grønne velgere burde finne et naturlig tilhold på en moderat venstreside, men siden man der også har mange fagorganiserte som tenker industri og arbeidsplasser, er det ikke så enkelt.
Dilemmaene er ikke lenger nye, men de gamle maktpartiene på venstresiden klarer ikke å løse dem. Ett eksempel er Tyskland, der SPD er i enda større krise. I fjor valgte medlemmene overraskende en rød lederduo.
Keir Starmer, advokaten fra London med en far som var verktøymaker, har mye å ta tak i. Den første er å forene Labour, noe han er en type som bør kunne klare.
Så må han finne en vei til makt. Den virker lang. En slags trøst kan være at viruskrisen ikke går over med det første. Dagen kan fort komme der folk vender seg mot politikken den sittende statsministeren fører mot viruset nå.
Starmer kan slå Johnson
Starmer har også den fordelen at han virker som en statsminister. Han fremstår sympatisk og rolig, om enn litt kjedelig. Han er veltalende og har en viss karisma. Britene kjenner ham ikke så godt ennå, men målinger tyder på at han blir likt.
For hva det er verdt, altså temmelig lite, har jeg i alle år moret meg med å gjette på utfallet av valg kun ved å vurdere de fremste kandidatenes fremtreden på TV. I Storbritannia har jeg bommet kun én gang, da konservative John Major slo Labours Neil Kinnock i 1992.
Hvis jeg hadde drevet med slikt, ville jeg ha satt en slump penger på at Starmer slår Johnson i neste parlamentsvalg. Heldigvis ligger det så langt frem i tid at alle da vil ha glemt spådommen, mens jeg kan minne om den, hvis det passer seg slik.