Han har mistet tre nære slektninger i Wuhan
Skremt. Monan Yao, som bor på Smestad i Oslo, er født og oppvokst i Wuhan. I løpet av drøyt en måned døde faren, en onkel og bestemoren av koronaviruset. Nå ber han nordmenn ta viruset enda mer på alvor.
Er det ham? Det er ikke godt å si. Kroppen er pakket inn i svarte klær fra topp til tå. Ansiktet knapt synlig bak munnbind og briller. Men jo, det er Monan Yao. Han parkerer sparkesykkelen og sier «hei» på trygg avstand.
– Når jeg går ut, kler jeg meg som om jeg skal på skitur i snøstorm, forklarer han.
Vi finner et bord utenfor en nabolagskafé. Der kan vi sitte med én meters avstand.
31-åringen fra Wuhan i Kina flyttet til Norge i 2012. Etter å ha studert informatikk på Universitetet i Oslo fikk han jobb i IT-bransjen. I dag bor han på Smestad i Oslo med kona. I mai i fjor fikk de en liten datter.
Yao går langt for ikke å bli smittet av korona. Hvis han må ut, vasker han klærne og tar seg et varmt bad når han kommer hjem. Varer han kjøper inn, eller sekken med PC-en han nå har med seg, settes i karantene på balkongen i 24 timer ved hjemkomst.
– Jeg legger alt vekk til smittefaren er redusert, forklarer han.
Moren hans bor også i Oslo. Siden hun er i risikogruppen, er hun isolert i eget hus under pandemien.
Flere tusen omkomne i Wuhan
Yao har god grunn til å være redd. Ennå er det færre enn 100 omkomne av viruset i Norge. Men i hjembyen Wuhan, stedet der sykdommen først spredte seg tilbake i november i fjor, har over 2300 mistet livet – ifølge offisielle tall. Få enkeltpersoner er like hardt rammet som Yao.
På laptopen viser han en presentasjon han har laget. Det er et slektstre der ulike familiemedlemmer har hver sin grå sirkel. Så blar man om til neste dato og ser at fargen på sirkelen endrer seg når de blir syke:
Monan Yao flyttet til Oslo i 2012. I dag bor han på Smestad.
Bruk maske og beskytt deg. Det kan redde deg og familien. ”
Monan Yao
gul for syk, oransje for innlagt på sykehus eller kritisk syk.
Etter hvert skifter rundingene farge til stadig rødere nyanser. Noen av dem ender som helt røde. Da er personen død.
Alle trodde det var influensa
Viruset traff Yaos familie i desember i fjor. Som så mange andre i sin generasjon i Kina, er han enebarn. Foreldrene skilte seg tidlig, og han vokste opp med moren. Tvers over gangen for dem bodde morens bror, onkelen Quanzhang Wang. 20. desember ble den spreke 66-åringen syk.
På dette tidspunktet var den nye sykdommen lite kjent, og alle trodde det var influensa.
Onkelen ble etter hvert dårligere og bedt om å oppsøke sykehus. På julaften ble han innlagt og behandlet for influensasymptomer. Likevel forverret tilstanden hans seg. Lungene begynte å svikte.
30. desember fikk familien overført ham til det beste sykehuset i Wuhan. Her ble han umiddelbart plassert på intensivavdelingen. Røntgenbilder av lungene viste store hvite flekker, et tegn på fortetninger i vevet.
Til slutt måtte legene koble ham til en respirator. De skar et snitt i halsen og la inn en slange, såkalt trakeostomi. Etter det holdt maskinen pusten hans i gang.
Gledet seg til å se barnebarnet
Mens onkelen kjempet for livet, dro Monan Yaos far, Minhua Yao (64), på en to dagers tur for pensjonister til et hotell i utkanten av Wuhan. Faren var tidligere eiendomsinvestor og jernbanearbeider og i god form. I fritiden likte han å sykle, spille poker og synge i en sanggruppe. Nå gledet han seg til at familien i Norge skulle komme på besøk i midten av januar. Da skulle han få se sitt eneste barnebarn for første gang.
Da han kom tilbake fra utflukten, fikk han feber. Han dro likevel på besøk til moren sin, Yaos farmor Zhifen Zhou. 87-åringen var dårlig til beins og hadde diabetes.
3. januar ble også hun syk.
7. januar måtte onkelen i respirator gi tapt. Samme dag ble både faren og farmoren innlagt på sykehus. Bestemoren havnet rett på intensivavdelingen. Legene tok en rekke tester på faren, men fant ikke ut hva som feilte ham.
Hjemme i Oslo satt Monan Yao og var overrasket over den plutselige sykdommen hos flere i familien. Han og familien skulle reise til Kina 15. januar for å feire kinesisk nyttår og vise frem datteren ingen i slekten hadde sett. Nå vurderte han å fremskynde turen og reise alene.
Rådene han fikk, var motstridende. Farens søsken sa at han burde komme, mens andre slektninger frarådet det. En tante på morssiden sa det sånn: «Har du en trone du skal arve? Hvis du har det, bør du kanskje dra tilbake til Kina. Ellers ikke.»
På dette tidspunktet ante enkelte at epidemien var ute av kontroll. Yao utsatte avgjørelsen lengst mulig. I stedet holdt han kontakt med faren på telefon. Det var ikke alle dager faren orket å snakke. Etter at han ble innlagt, fortalte han at han følte seg veldig svak. Sønnen oppmuntret ham, sa det kom til å gå bra.
Men legene sa det motsatte. De ba sønnen forberede seg på at faren kunne dø.
Mange smittet i begravelse
13. januar døde bestemoren. Uheldigvis holdt familien en stor begravelse. På banketten satt rundt 100 personer til bords.
Etter få dager var store deler av selskapet smittet. Blant dem som ble syke, var farens tre godt voksne søsken samt flere av Yaos fettere og kusiner.
Flere av slektningene ble så dårlige at de trengte innleggelse. På dette tidspunktet var sykehusene i millionbyen begynt å bli fulle. Yao bestemte seg for ikke å reise til Kina. Han tenkte på datteren og kona, og hvem som skulle forsørge dem hvis han ble syk og døde.
I stedet satt han timevis i telefonen for å finne plass på sykehus til slektningene. Han ringte desperat rundt. Til slutt lyktes han. Han kontaktet også venner andre steder i Kina for å advare dem om viruset.
– Det eneste jeg gjorde mens jeg var våken, var å ringe. Noen hørte på meg, begynte å bruke munnbind og holdt seg inne. Andre ikke.
Hele Wuhan ble stengt ned 23. januar. Omtrent samtidig ble faren overført til intensivavdelingen. Yao måtte på telefon samtykke til at legene også på faren skar et snitt i halsen for å legge inn en slange. Etter at faren ble lagt respirator, var han ikke lenger ved bevissthet.
Lik pakket inn i gul plast
Det var ingen som kunne arrangere begravelse eller fylle ut papirer da faren døde 10. februar.
De nærmeste slektningene i Kina var innlagt, og Yao satt i Norge. Til slutt fikk han tak i en tante på morssiden. Hun var blitt frisk og tilbød seg å hjelpe.
Da tanten kom til sykehuset, gjorde hun et kort videoopptak. Det viser fire menn kledd i beskyttelsesdrakt. De bærer faren ut. Liket er innpakket i tre lag med gul plast.
Yao var i sjokk. I løpet av en drøy måned hadde han mistet en nær onkel, bestemoren og faren. Og alt skjedde på avstand, uten at han kunne være der for dem, reise dit for å ta farvel. Fortsatt kan han ikke det.
Det siste bildet faren sendte sin eneste sønn, var et fotografi tatt fra sykesengen av legen som behandlet ham.
I de siste meldingene på meldingstjenesten Wechat skrev faren at han lengtet
etter å møte barnebarnet sitt, og at han så henne for seg i drømmene sine.
– Men det var ikke noe jeg kunne gjøre. Jeg kunne bare sende bilder av henne, sier Yao og gråter.
– Jeg ringte ham for å advare da jeg hørte om sykdommen. Men det var for sent. Han var allerede syk.
I dag har han slettet meldingene fra telefonen fordi de gir ham mareritt.
Klarer ikke å gå hundre meter
De øvrige familiemedlemmene kom seg etter hvert. Det gjaldt også dem som ble innlagt på sykehus. Men flere har fortalt Yao om senskader: En tante har vondt i skulderen. En kusine og mannen hennes har problemer med lungene.
Aftenposten har snakket med mannen hennes på telefon. Han sier at han er 40 år, ikke-røyker og uten underliggende sykdommer. I dag har det gått nesten to måneder siden han ble frisk. Men han har fremdeles hoste og dårlige lunger.
– Jeg klarer ikke å gå mer enn 100 meter før jeg må ta en pause. Hvis heisen står, er det krise.
– Men siden Wuhan fortsatt er stengt ned, er det en hypotetisk problemstilling så langt.
Leiligheten paret deler, ligger bare hundre meter fra Huanan-markedet, stedet der epidemien skal ha hatt sitt utspring.
– Det er et helvete i denne byen fortsatt. Alle sykehusene fulle av lik. Og vi kan fremdeles ikke gå noe sted.
Kjøpte livsforsikring i februar
Nå er viruset i Norge også. Det gjør Yao redd. I februar kjøpte han livsforsikring for at familien skal være forsørget i tilfelle han skulle bli smittet og dø. Han ser ikke optimistisk på verdenssituasjonen.
Han har tidligere skrevet til Det europeiske smittevernbyrået i Stockholm, men uten at han føler å ha nådd frem. Og han har prøvd å advare venner i Norge. Da moren til en bekjent i Oslo nylig døde av korona, bestemte han seg for å snakke enda høyere, prøve å nå enda flere.
– Jeg har ikke medisinsk kompetanse. Jeg er bare en vanlig fyr som er fylt av sinne og sorg. Antagelig ikke en du bør lytte til, sier han.
– Men bruk maske og beskytt deg. Det kan redde deg og familien.
Yao mener norske medier gjør en god jobb med å informere. Myndighetenes innsats er han mer usikker på. Helst skulle han ønske seg et smittesporingssystem som i Sør-Korea.
– Da kan folk vite hvor smitten er slik at de kan unngå det området.
Nylig lanserte Folkehelseinstituttet en app med dette formålet. Norske myndigheter har ikke anbefalt bruk av ansiktsmaske utendørs, mens Verdens helseorganisasjon har det til vurdering. Munnbind er påbudt i flere asiatiske land.
Farens aske ligger på vent i krematoriet i Wuhan. Yao vet fortsatt ikke når han kan dra dit. Han tror at pandemien kan vare lenge ennå.
– Som kineser er jeg forferdelig lei meg for all skaden dette viruset har forårsaket i verden, sier han.
– Og en dag vil jeg dra for å hente min fars aske slik at vi kan ha en skikkelig begravelse.