Korona-pasientene i Norge yngre enn ventet

Leger og ansatte som arbeider med intensivpasienter beskriver situasjonen på sine avdelinger akkurat nå.

Lørdag var gjennomsnittsalderen på innlagte intensivpasienter ved norske sykehus 61 år.

Antall pasienter på intensivavdelingene er den viktigste og tydeligste markøren på hvor alvorlig sykdommen er i samfunnet. Det er her de som ikke kan puste selv blir overvåket og behandlet. Noen blir lagt i respirator. Andre får annen hjelp til å puste, som oksygen i nesen.

Av de 310 koronapasientene som i går var innlagt ved norske sykehus, lå 89 i respirator.

Hver eneste respiratorpasient blir passet på døgnet rundt av en spesialsykepleier. Pasienten legges i kunstig koma mens vedkommende er i respirator.

Legene som behandler koronapasienter ved fire sykehus forteller at pasientene er yngre enn ventet. Lørdag var gjennomsnittsalderen på innlagte intensivpasienter 61 år. De sier at noen av pasientene fort blir veldig dårlige.

Sykehjemspasienter som blir smittet av koronaviruset, skal i hovedsak behandles på sykehjem og blir derfor i utgangspunktet ikke lagt i respirator. Dette er råd fra regjeringens prioriteringsveileder.

Sykepleier Kari Bue, intensivavdelingen, Rikshospitalet OUS:

– Du blir fort sliten av å jobbe iført smittevernutstyr. Vi får hodepine av å puste lenge gjennom masken. Smittefrakken er helt tett og kroppen blir varm og klam. Fordi det er usikkert om det kan bli knapt med smitteutstyr, tør vi ikke ta hyppige pauser, for da må utstyret skiftes. Derfor drikker vi lite for å slippe å gå ofte på do. Vi tenker mye på at smittevernutstyret kan ta slutt. Det er den største skrekken.

Hva gjør vi da? Hvor langt skal vi strekke oss for pasientene før det går på bekostning av egen og familiens helse?

Vi vet at mange av disse pasientene risikerer å få uopprettelig lungeskade, Derfor er det er viktig at pustehjelpen er skånsom og trykket så lavt som mulig når luften går inn og ut av lungene, så vi ikke forverrer lungeskaden.

Det er ekstremt krevende å være intensivpasient. Man kan bare utsette mennesker for dette når det er reelt håp om å redde livet. Vi gjør så godt vi kan for å lindre. Men vi kan ikke lindre alt. Særlig ikke når de begynner å våkne. Å være halvvåken og trene på å sitte på sengekanten med tube i halsen er for eksempel svært slitsomt.

De pårørende får ikke være til stede på grunn av smittefare, og pasientene kan ikke våkne opp til kjente fjes rundt seg. Det er vanskelig for oss å ivareta pårørende på en god måte nå.

Det må være forferdelig for dem bare å motta oppdateringer om sine kjære på telefon. Det er vondt å tenke på.

Å tenke på at smittevernutstyret kan ta slutt, er den største skrekken ”