«Vi» er ofte uklart, ikke sjelden tilslørende, iblant manipulerende
Ordet er ofte uklart, ikke sjelden tilslørende, iblant manipulerende.
Ordet brukes mest av folk som er i posisjon til å dytte ansvar for det de selv g jør og tenker, over på andre ”
Det er et stykke fra Margaret Thatchers «vi er blitt bestemor» til Bent Høies «me har tillid te myndighedene». Den tidligere britiske statsministerens bruk av flertallsformen av det personlige pronomenet i 1989 sto i tradisjonen til fordums konger og keisere, som med «vi» siktet til seg selv og Gud. Thatcher ble naturligvis gjort narr av.
Norges helseminister ville på en pressekonferanse 16. april mane til samhold i en krise, eller spille på at et slikt finnes. Det gjør alle ledere. I dette tilfellet ville Bent Høie (H) ha folk til å laste ned appen Smittestopp.
Bortsett fra at det er vittig å høre myndighetene erklære alles tillit til myndighetene, er Høies bruk av «vi» problematisk?
Ordet «vi» som hersketeknikk
Ja. Spesielt når folk med mye makt bruker ordet, er «vi» ofte uklart, ikke sjelden tilslørende, iblant manipulerende.
Her er en typisk uttalelse fra statsminister Erna Solberg (H) nylig: «Selv om vi vil lette på noen av de strenge tiltakene, så vil vi måtte ha smitteregler som gjør at vi lenge vil måtte ha avstand mellom folk.»
Tre ganger «vi» i én tung setning. Det første er et klart «vi i regjeringen». Neste «vi» er uklart. Det viser kanskje til hvordan (vi i) regjeringen oppfatter råd fra Folkehelseinstituttet (FHI)? Solbergs tredje «vi» sikter til borgerne, alle i Norge.
De – vi – må holde avstand fordi det er nødvendig. Eller fordi regjeringen og FHI sier det er nødvendig? Regjeringen deler ansvar for politikken med andre og gir alle ansvar for å følge den, for ellers vil «vi» måtte stramme til igjen.
Det er litt som når lærebokforfatteren skriver at «i neste kapittel skal vi se hvordan Romerriket ble styrt». Ved å bruke «vi skal se» i stedet for «jeg skal vise» gir hun eller han leseren et delansvar for at teksten blir forstått.
Maktens klamme omfavnelse
Siden mange i en krise gjerne vil at samfunnet skal være som Kardemommeby, et sted der alle deltar i dugnaden, som det heter, er det kanskje sært å mase om slikt? Ok, men de med mye makt bruker «vi» slik hele tiden. Hva når USAs president Donald Trump i en tale om klimapolitikk sier at «for å kunne omfavne morgendagens muligheter må vi avvise dommedagsprofetene»?
Politikerne er på ingen måte alene. Det er bare å se i sosiale medier. «Vi må» ditt, og «vi forstår ikke» datt i ett kjør.
Journalister er ikke bedre. En kommentator erklærte allerede 1. april at «vi begynner å savne en klem». Snakk for deg selv, tenkte jeg. Jeg klemmer gjerne familie og nære venner, men er lettet over å slippe å klemme nær sagt alle andre også.
«Står vi i dette sammen», spurte forfatter Åsne Seierstad i en artikkel nylig. Hun siktet til erfaringene med koronakrisen. For en sjelden gangs skyld ble bruken av «vi» slått ned på. Seierstads «vi» var hennes privilegerte naboer i Oslo vest, påpekte en kommentator i Klassekampen, som mente at forfatteren manglet klassebevissthet.
Tidvis legitimt og effektivt
Vi-ingen er ofte velment, som i en nå ganske synlig reklamekampanje for å bedre funksjonshemmedes situasjon: «Det er ikke oss og dem, det er vi», heter det. Her brukes subjektformen «vi» som et trylleord, som om det skulle bety noe annet enn objektformen «oss». Reklamen kunne like gjerne ha sagt: «Det er ikke vi og de, det er oss.»
Det ovenstående er et slags eksempel på at det å mane frem fellesskapet i et «vi», kan være viktig i kamp for rettigheter og frigjøring.
De virkelig gode retorikerne vet også å skifte effektivt mellom entall og flertall. «Jeg har en drøm», sa borgerrettighetslederen Martin Luther King ni ganger i sin berømte tale i 1963. Han skjønte jo at ingen kunne ha drømt sammen med ham. Men i talen sto ordet «vi» mer sentralt.
Ordet brukes mest av folk som mener å representere mange, som er i posisjon til å dytte ansvar for det de selv gjør og tenker over på andre, og som kan appellere til grupper for å skaffe seg større tyngde. Her finnes det forskning, for eksempel en studie av brevveksling mellom irakiske soldater i Saddam Husseins tid, som viser at de overordnede stadig brukte «vi», mens de underordnede brukte «jeg».
«Vi» må skjerpe oss
Det er selvsagt ikke noe problem å bruke «vi» når det er tydelig hvem noen snakker på vegne av og hvorfor, for eksempel når Erna Solberg forklarer hva regjeringen beslutter eller mor forteller hva familien skal gjøre i ferien.
Ellers bør folk snakke for seg selv, for det er som regel det de gjør. Tar noen mål av seg til å skrive på vegne av nordmenn, kan man bruke det ordet i ubestemt flertall. Mens et uspesifisert «vi» betyr alle, betyr «nordmenn» ikke nødvendigvis alle.
På dette punktet må vi skjerpe oss, rett og slett.