Hvem tør snakke om terror og psyke etter 22. juli?

Pressens manglende interesse for Philip Manshaus' mentale helse er en fortelling om Norge.

Spørsmålet om tilregnelighet

– Det er viktig å påpeke at hva som er ønskelig fra samfunnets side, det er ikke et relevant hensyn for retten når dere skal avgjøre spørsmålet om tilregnelighet.

Sitatet er hentet fra prosedyren til Unni Fries, Philip Manshaus' forsvarer, og det er et sitat vi som tilhører samfunnet, bør reflektere grundig over.

Fries erkjenner at Manshaus er en nynazist som med kaldt blod skjøt sin egen forsvarsløse søster til døde. At han hater innvandrere, muslimer og jøder. At han reiste til Al-Noor-moskeen for å drepe uskyldige mennesker, og at han dyrker et grusomt og menneskefiendtlig tankegods. Men i tillegg mener Fries at Manshaus er en psykisk skadet mann som viste så mange tegn på en bristende virkelighetsforståelse i tiden rundt ugjerningen, at han ikke bør plasseres i fengsel.

Stikk i strid med Manshaus' eget ønske og stikk i strid med de sakkyndiges konklusjon valgte derfor Fries å følge sin egen overbevisning og argumentere for utilregnelighet og psykisk helsevern.

Med unntak av en sterk kommentar fra Martine Aurdal i Dagbladet har ikke denne argumentasjonen generert noen nye samtaler i offentligheten. Det er synd, men ikke spesielt overraskende.

Ethvert forsøk på å problematisere skyldevne kan slå tilbake på deg som individ og tolkes som en bagatellisering av stort alvor ”

Den uutholdelige tanken

Alle med en hukommelse som strekker seg et knapt tiår tilbake i tid, husker hvor voldsom debatten omkring Anders Behring Breiviks mentale helse var. I etterkant har involverte fagfolk og eksperter fortalt om et råkjør som har merket dem for livet.

De som argumenterte for at terroristen var en svært syk mann, ble utsatt for latterliggjøring og diskreditering, mye anført av pressen. NRK ble eksempelvis felt i PFU for telefonavlytting av rettsmedisinsk kommisjon og for å ha brukt avlyttingen til en voldsom konfrontasjon på direktesendt TV.

Kanskje handlet NRK slik fordi samfunnet, vi, rett og slett ikke orket tanken på at en høyreekstrem massemorder som hadde forvoldt så forferdelig skade, skulle slippe unna straffansvar. Kanskje var det denne uutholdelige tanken som også fikk daværende statsminister, Jens Stoltenberg, til å oppfordre retten til å dømme Breivik tilregnelig.

Det er uansett naivt å tro at ikke den rettsprosessen, den samfunnsviljen med tilhørende personangrep og mediekjør, har satt en standard. Ja, kanskje også løftet en advarende pekefinger mot alle som skal forklare, vurdere eller dømme høyreekstreme drapsmenn i Norge: Alle som ligner Breivik, som dyrker hans tankegods og ugjerninger, skal stilles til ansvar. Det er bestemt. Ethvert forsøk på å problematisere skyldevne kan slå tilbake på deg som individ og tolkes som en bagatellisering av stort alvor.

Hvorfor han er blitt slik

Denne standarden, denne pekefingeren, ser også ut til å prege norsk presse. Retten har riktignok gjort journalistikk vanskelig med flere vitnemål bak lukkede dører. Men heller ikke i forkant har journalistene vist nevneverdig vilje til å stille kritiske spørsmål ved de mentale undersøkelsene av Philip Manshaus, til å hente inn alternative perspektiver eller selv problematisere hans bakgrunn og erfaringer. Det har mer handlet om å referere og gjengi.

VG skrev eksempelvis detaljert om psykiatrirapporten allerede i januar, men uten intervjuer, spørsmål eller kommentarer. Til tross for at Manshaus er karakterisert som en svært farlig mann, har interessen for å undersøke hvorfor han er blitt slik vært heller laber. Sårbarhet, traumatiske familietragedier, venner som beskriver en ung mann som raskt forvandlet seg fra snill til giftig – det er som om det ikke er verdt å grave i. Historien hans er i stedet redusert til en enkel beretning om internett, selvradikalisering, rasisme og politisk motivert ondskap.

Kanskje var det denne enkelheten Unni Fries ville minne retten om at de faktisk ikke kan forholde seg til. Det er en påminnelse også pressen burde ta inn over seg.

Viljen til menneskerettigheter

I en kommentar i Aftenposten advarer Andreas Slettholm mot å problematisere høyreekstremes psyke. Men å la være å stille kritiske spørsmål, å la være å lete etter et større bilde og alternative forklaringer kan true rettssikkerheten til psykisk syke ekstremister. Etter hvert kan det også rokke ved de humane prinsippene som vårt samfunn og vår rettsstat er bygget på. Viljen til straff kan overskygge viljen til menneskerettigheter og omsorg.

I tillegg mister vi som samfunn muligheten til å forstå og forebygge radikalisering gjennom dybdekunnskap om hvert konkrete tilfelle. Slik at vi både kan berge sårbare sjeler og hindre det aller mest grusomme i å skje: At unge mennesker, som har hele livet foran seg, blir nådeløst skutt og drept.

Unni Fries (bildet), Philip Manshaus' forsvarer, argumenterte for utilregnelighet og psykisk helsevern, skriver Anki Gerhardsen.

Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk.

Spaltistene er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.