Ønsket om barn eller hensyn til barnets beste?
Idag skal Stortinget stemme over en rekke endringer i bioteknologiloven. Endringsforslagene ble utarbeidet i rekordfart av Ap, SV og Frp uten høringer, innspillsrunder eller bred, offentlig debatt.
Én av disse endringene gjelder assistert befruktning for enslige. Det vil gi enslige kvinner (merk: kvinner) mulighet til å bære frem og få barn gjennom inseminasjon. Selv om det finnes mange dyktige aleneforsørgere, mener jeg at dette forslaget trosser hensynet til barnets beste.
Ikke rettferdig
FNs barnekonvensjon sier at statlige myndigheter alltid skal legge barnets beste til grunn, og at barn – så langt det er mulig – skal kjenne sitt biologiske opphav. Samtidig er det ingen menneskerett å få barn. Det gir klare føringer for hvordan den norske staten bør gå frem i spørsmålet om assistert befruktning: Den bør sørge for at barns behov prioriteres over behovene til enslige mennesker som ønsker seg biologiske barn.
Hvis staten bestemmer seg for å prioritere behovene til enslige kvinner, hvorfor skal den ikke bistå enslige menn med å få barn ved å tillate surrogati? Mange argumenterer for eggdonasjon fra et likestillingsperspektiv. Hvorfor gjelder ikke dette i debatten om assistert befruktning for enslige?
Hva slags samfunn vil vi ha?
Selv med altruistisk (frivillig) surrogati, vil en aldri kunne garantere at kvinnen ikke tar betalt for tjenesten. Da risikerer man at barn blir en vare man kan kjøpe og selge i et marked, og jeg tror svært få av oss ønsker oss et slikt samfunn.
Dette er kun noen av de problematiske sidene ved assistert befruktning for enslige, og det finnes dilemmaer i de andre forslagene også. Stortingets hastverk gjør at man ikke får tid til å diskutere disse tilstrekkelig. Det vitner om at man ikke har forstått hvor krevende disse spørsmålene faktisk er, uavhengig av hva en måtte mene om dem.