Neste sommer finnes kanskje ikke når du er sykehjemsbeboer

De fengselslignende forholdene i eldreomsorgen er koronaepidemiens aller vanskeligste dilemma.

Min mormor havnet på sykehjem tidlig i mai. Hun bor et annet sted i landet, en plass der det for tiden ikke er registrert koronasmitte. Til uken drar min mor over halve Norge for å besøke henne. Det blir første gang hun ser sin 92-årige mor på fire måneder. Hun har fått innvilget en halv times kontakt.

Selv om det gjøres en enorm innsats i eldreomsorgen for tiden, gir det mening å bruke betegnelsen «fengselslignende» i hvert fall når det gjelder regler for besøk på landets sykehjem.

I samfunnet ellers har det vært noen gode uker. Plutselig våres det, det er øl i kranene, barn på fotballbanene og folk i gatene. Det bærer bud om at det er mulig å leve ganske godt med koronaviruset, inntil videre uten noen ny smitteoppblomstring.

Men beboere i sykehjem har det annerledes. De har ikke bare levd et annerledes liv siden mars, de har levd i isolasjon. Og der er det få utsikter til noen vesentlig normalisering.

Det absolutte besøksforbudet som ble innført midt i mars, ble opphevet 6. mai. Men i mange kommuner, inkludert Oslo, er hovedregelen fortsatt at sykehjemmene er stengt for besøk.

I Oslo kan man møtes ute, men bare to pårørende får være med, og maksimalt én gang i uken. Aktiviteter, helsehjelp og andre tilbud er også på et minimum. Så hvor verdig er eldreomsorgen nå, egentlig? Og hvor lenge skal det forbli slik?

Skyhøy dødelighet

Morgenbladet har viet dette temaet stor plass i siste utgave, inkludert en tankevekkende reportasje fra Grefsenhjemmet. De ansatte der er slitne av å forsøke å spille rollen som aktivitør, miljøterapeut, kulturarbeider, pårørende og pleier samtidig.

Dilemmaet er åpenbart: På sykehjemmene bor de med aller størst risiko for å utvikle koronasykdom. Svært mange vil ikke overleve en virusinfeksjon. Se bare til Sverige eller Belgia hva som skjer om viruset først kommer inn på sykehjemmene.

Dødeligheten er skyhøy blant de eldre. I Norge har 490 personer over 80 år fått påvist viruset. 152 av dem – nesten en tredjedel – er døde.

Spørsmålet er likevel om gevinsten – ikke å dø av korona – står i stil med kostnadene. Her skal det legges til at å unngå koronadød i seg selv kan ha en verdi. Det kan være smertefullt og dramatisk sammenlignet med andre måter å avgå på.

Men du kan jo spørre deg selv: Hvis du har passert 90 og lever på sykehjem, ville du da foretrekke en liten risiko for å bli eksponert for koronasmitte, eller leve isolert, med få aktivitetstilbud eller muligheter for besøk fra familien?

Her er det sikkert forskjellige svar. Men de er ikke blitt spurt, sykehjemsbeboerne, selv om de har rett til å medvirke. I hvilken grad slike rettigheter er reelle, er det nok delte meninger om også når det ikke er koronatid.

Men sett i etterkant – nødssituasjon eller ei – er det vanskelig å forstå at menneskerettighetene og rett til privat- og familieliv ble tillagt nok vekt da besøksforbudet ble innført og opprettholdt i seks uker.

Gitt at det fortsatt vil være smitte i samfunnet, vil det være en kontinuerlig risiko for å få den inn på sykehjemmene. Den vil kanskje ikke være så stor, men det er den sannelig ikke nå heller.

I 90 av landets kommuner er det aldri registrert koronasmitte. Ifølge nettsiden til en tilfeldig valgt av disse 90, Røros, kan beboere få én person av gangen på besøk, én gang pr. uke, i maksimalt 15 minutter, og kun ektefelle eller barn.

Hvilken risiko innebærer det egentlig å gi alle de nærmeste pårørende anledning til å besøke bestemor i løpet av uken i en kommune der det ikke har vært eller er noe registrert covid-19?

Hvis den er veldig liten, er det offer samfunnet krever av de eldste og deres pårørende, veldig stort for å unngå en minimal risiko.

Over 75 prosent av sykehjemsbeboerne har påvist demens. Da kan fravær av besøk og nærhet fra kjente personer være ekstra vanskelig å bære.

Dette er tross alt mennesker som ikke har så lenge igjen å leve.

For å parafrasere hva tre frustrerte pårørende skrev i Aftenposten: Neste sommer finnes kanskje ikke når du er på sykehjem. Livet er i aller høyeste grad her og nå for dem som allerede har passert forventet levealder.

Da må det leves så innholdsrikt og godt som absolutt mulig i den tiden sykehjemsbeboere har igjen. Om det virkelig er tilfelle i dag, er usikkert.