Tre lærdommer for verden etter koronaen
Koronapandemien har vært vond. Over 300.000 mennesker har dødd, og flere millioner har hatt harde sykdomsforløp. Flere milliarder står nå i en vanskeligere økonomisk situasjon. Kan vi lære noe av pandemien?
Flere har trukket viktige lærdommer allerede, som at sykepleiere og butikkansatte fortjener bedre arbeidsvilkår, at et offentlig helsevesen er et stort gode og at Zoom-møter kan være en effektiv og klimavennlig løsning.
Her vil jeg trekke frem tre lærdommer som ikke har fått like mye oppmerksomhet.
Lærdom 1: Vi klarer å spille på lag «There is no such thing as society», sa Margaret Thatcher i 1987.
Nåværende statsminister i Storbritannia, Boris Johnson, har lenge vært en beundrer av Thatcher. Den 27. mars fikk han påvist koronasmitte, og en uke senere lå han på intensivavdelingen på St. Thomassykehuset i London, som har gitt veldedig helsehjelp siden 1100-tallet.
Hjelpen Johnson fikk på sykehuset, gjorde åpenbart inntrykk. Da han ble skrevet ut, sa han, i tydelig respons til sin forgjenger: «One thing I think the coronavirus crisis has already proved is that there really is such a thing as society.»
Jeg tror mange nå ser at vi klarer å spille på lag. Vi ser det i helsevesenet, i politikken og frivilligheten, men vi ser det minst like kraftfullt når vi beveger oss i det offentlige rommet.
Mens vi de siste årene har fått mer fragmenterte liv – vi titter ned i skjermer der vi alle møter en personlig tilpasset fremstilling av samfunnet – har koronapandemien fått oss til å legge litt mer merke til hverandre som fysiske vesener som deler én og samme fysiske verden. Vi legger merke til flere, og vi samarbeider med dem for å redusere smittefare. Når vi går inntil en butikkhylle for å gi plass, spriter hendene og holder avstand i en kø, deltar vi i et kollektivt ritual der vi viser hensyn.
Koronapandemien viser at vi klarer å samarbeide og spille på lag.
Lærdom 2: Narsissistiske ledere ødelegger samarbeid
I Norge har vi langt på vei klart å møte krisen med folkelig samhold og institusjonell handlekraft. I USA er resultatet i større grad blitt folkelig splittelse og institusjonell lammelse.
En viktig del av forklaringen på det er Donald Trumps adferd. Han nekter å innrømme feil, slår hardt ned på kritikk og bytter ut stadig flere kloke hoder med lydige undersåtter.
Har vi et ord for å beskrive personer som Trump? Vi har et ord, nemlig narsissist. Det kommer fra den gamle greske myten om Narkissos, som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Narsissister vil fremstå som storslåtte og heltemodige og tvinger menneskene rundt seg til å spille et spill som bekrefter nettopp det.
Narsissist er et nyttig ord, for det fanger en type person som søker makt og som bruker den til å lage et sirkus der de kan stå i manesjen og svinge pisken.
Mange kvier seg imidlertid for å kalle Trump en narsissist. En viktig grunn er antagelig at narsissisme, siden 1975, har vært en psykiatrisk diagnose. Det har gjort det vanskelig å bruke narssisismebegrepet i det offentlige ordskiftet. Lekfolk har ikke kompetansen til å stille psykiatriske diag
Eksistensielle katastrofer har fremstått som utenkelige. Men g jør de fremdeles det? ”
noser. Fagfolk (psykiatere), på sin side, bør ikke uttale seg offentlig om enkeltmenneskers diagnoser. Derfor er det ingen som kan si høyt at Trump er en narsissist.
En lærdom fra Trumps håndtering av koronapandemien er at det er farlig å la diskusjoner om skadelige personlighetstrekk være forbeholdt psykiatrien. Jeg tror vi, for å kunne ha en god diskusjon om hvilke mennesker vi ønsker å gi makt, trenger å finne tilbake til et bredere og mer allment narssisismebegrep.
Lærdom 3: Vi må ta eksistensiell risiko på alvor
Flere har påpekt at koronapandemien viser hvor sårbare vi er som enkeltmennesker. Det færre har påpekt, er at den også viser oss menneskehetens sårbarhet.
Oxford-forskeren Toby Ord anslår, i den nylig utgitte boken The Precipice, at vi mennesker står overfor en 1/6 sannsynlighet for utryddelse innen 2100. Det er mye som kan gå galt, fra naturkatastrofer og alvorlige pandemier, til bioterrorisme, væpnede droner og kunstig intelligens.
Når det kommer til katastrofer som utrydder oss hvis de inntreffer, holder det
ikke at vi klarer å styre utenom dem 99 av 100 ganger. Vi må klare det 100 av 100 ganger for å overleve.
Mens vi bruker mye ressurser på å redusere risiko for å møte små og middels store katastrofer, bruker vi lite ressurser på å redusere såkalt eksistensiell risiko. En av årsakene til det er nok at vi har slitt med å ta inn over oss at det kan gå så galt. Eksistensielle katastrofer har fremstått som utenkelige. Men gjør de fremdeles det?
Koronapandemien har vist hvor stor skade selv et naturlig frembrakt virus kan gjøre. Jeg tror flere av oss kjenner på en frykt som kan beskrives ved å sette motsatt fortegn på ordene til dikteren Olav H. Hauge:
Det er det marerittet me ber på, at noko forferdeleg skal skje. At hjarta skal lukka seg. At dører skal lukke seg. At me ei morgonstund skal glida inn på ein våg som me ikkje har visst um.
Gjennom å vise oss hvor sårbare vi er, kan koronapandemien lære oss å ta eksistensiell risiko på alvor.
Et jordskjelv for opplysning
I 1755 ble Lisboa rammet av et jordskjelv som drepte tusenvis av mennesker og la store deler av byen øde. Nettopp fordi skjelvet rammet så hardt og meningsløst, tok mange lærdom fra katastrofen.
Skjelvet bidro til å forsterke opplysningstidens idé om at det ikke er noen kjærlig gud som våker over oss. Det ble forstått av opplysningsfilosofene, ikke som en straff fra gud, men som en naturlig prosess, og dermed som et onde vi må beskytte oss mot, ikke gjennom bønn og ofringer, men gjennom vitenskap.
Jeg håper at koronapandemien også vil gi oss lærdom. Tre lærdommer som vi kan trekke allerede nå mens pandemien pågår, er at vi kan klare å samarbeide godt når det trengs, at narsissistiske ledere svekker evnen til å samarbeide og at vi lever i en skjør verden der vi må ta eksistensiell risiko på alvor.
Norge etter koronaen. I en serie kronikker skriver inviterte skribenter fra forskjellige fagmiljøer og ståsteder om Norge etter koronaen. Dette er fjerde kronikk i serien.