Trøst for kortreiste turister
Hva er det nå som er så bra med utlandet, uansett?
«I sommer skal jeg surfe, stå på vannski og bade. Ja, denne ferien tror jeg blir fin.» (Arne Hurlen)
To hyggelige, middelaldrende engelskmenn satt og drakk i baren på Mayflower Hotel i Beirut. Det var våren 2007, og de la ut, som seg hør og bør, om hvor flott det var å reise til slike eksotiske steder. Hvordan man får nye perspektiver på verden, lærer nye kulturer å kjenne og møter nye, interessante folk.
Jo lenger ut i samtalen vi kom, desto klarere ble det at dette bare var noe de i beste fall trodde på selv. I virkeligheten hadde de emigrert dit fordi ølet var billig og klimaet behagelig.
Jeg ble sittende og tenke på hvor fryktelig lett rettferdiggjøring av ambisjonsløse og late tilværelser er, hvis man bare er på reise. Spesielt reiser med stor R, til eksotiske steder med fremmede kulturer.
Against Travelling
Lenge tenkte jeg derfor å skrive en sånn internasjonal bestselger av en debattbok som skulle hete Against Travelling.
De to drikkfeldige britene skulle utgjøre åpningsscenen, som elegant skulle gli over inn i en gjennomarbeidet, smart og mer overordnet kritikk av forestillingen om reising som en høyverdig aktivitet.
Ikke minst skulle boken pirke i om det virkelig er forskjell på dannelsesreiser til for eksempel Beirut og misdannelsesreiser til for eksempel Magaluf. Ironien i at denne innsikten kom til meg nettopp på en nokså eksotisk reise, skulle forbigås i stillhet.
13 års manglende gjennomføringsevne senere innser jeg at det blir med denne artikkelen her.
Gode tider for reisekritikk
Timingen for reisekritikk er i hvert fall ikke så dum.
«Se Napoli og dø», heter det, men i 2020 må det tolkes mest som en advarsel.
De mest vågale legger kanskje ut likevel, etter at regjeringen torsdag åpnet opp for vinsmaking i Alsace og hesteridning i Pyreneene.
Enkelt er det dog ikke. Først 10. juli blir det klart hvor man kan reise fra 15. juli. Og de som har bestilt ferie, får de tilbake pengene sine nå som myndighetene likevel ikke fraråder Europa-reiser? Hva skjer hvis smitten blomstrer opp der man er? Blir det karantene likevel?
Like greit å holde seg i gamlelandet, kanskje.
Innflytelsesrik reiselobby
Denne sommeren blir neppe høysesong for reiser med stor R. Det er åpenbart et savn for mange, siden budskapet om reisingens og globetrottingens fortreffelighet er blitt plantet dypt nede i de fleste bemidlede nordmenn.
Den er nemlig sterk, reiselobbyen. Avisene fylles opp med reisereportasjer fordi bransjen så gjerne vil reklamere, reiseprogrammer på TV stimulerer eventyrlysten. Influensere sendes jorden rundt på flyselskapenes regning.
Så legger de ut kulturhistoriske visdomsord på bloggen sin, som at «verden er en bok og den som ikke reiser, leser kun den første siden». At kirkefader Augustin aldri påsto noe slikt, selv om han tillegges sitatet, gir de blanke i.
Vafler er vel så høyverdig
La det være sagt: Reising kan være deilig, det gjør seg med et pustehull fra hverdagen, og det går an å ha det riktig så trivelig underveis.
Men det samme kan sies om å spise vafler. Og der foregår det ingen rettferdiggjøring av vaffelspising som horisontutvidende aktivitet fra vaffellobbyen. Ingen skryter av hvor mange vafler de spiser. Ingen fabrikkerer Augustin-metaforer om vaffelsteking.
Men globetrotting har lenge vært en statusmarkør. Kjennskap til flyplassers særegenheter har gitt anerkjennelse. Overnattingsanbefalinger i Antibes’ omegn har vært en kulturell valuta.
Så er det kommet klimakrise og koronakrise og valutakursen har falt. Med klimakrisen har jettsetting fått et snev av harry. Med koronakrisen fremstår jevnlig jobbpendling over Langfjella som tidssløseri heller enn tegn på at man har en Viktig Jobb.
Eventyr hvis man gidder å se etter
«Det er ingen fremtid lenger for eventyrere og globetrottere», skrev eventyrer og globetrotter Stein P. Aasheim i april.
Hans poeng var at det ligger eventyr rundt enhver sving, hvis man bare gidder å se etter. Skogen, fjæra og fjellet kan gi kortreist magi i nærområdene. Er man så heldig å være barn, kan for den saks skyld bakgården være et eventyr.
Dessuten ser det foreløpig ut til at Norge kan konkurrere med Syden temperaturmessig. Da er det bare alkoholprisene igjen, så kunne de to britene i Beirut like gjerne ha sittet på Scotsman på Karl Johan og kost seg.
For hvis man ikke gidder å se etter, er det greit, det også. Det er tross alt ferie.