«Da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko-ko»
Av et begrenset sett med lyder kan vi bygge et ubegrenset antall ord.
Språk er lyd. Ikke bare, selvsagt. Skriftspråket er streker på for eksempel papir, skjerm eller stein. Tegnspråk er bevegelser med primært hendene. Men talespråket består av lyder.
Hvor mange språklyder et språk har, varierer. La oss se på vokalene. Vi har mange av dem på norsk. Ni stykker, som kan være korte og lange, og dessuten kan flere av dem kombineres til diftonger. Klassisk arabisk har tre vokaler (i, a, o). Kvaliteten på språklydene er også forskjellig, og det er ikke lett i voksen alder å lære seg å beherske alle uttalenyanser i et nytt språk. Vokalen u i fransk, som i rue (gate), for eksempel, ligger et sted mellom norsk u og y. Og vokalen i det engelske ordet foot er hverken norsk u eller o. Mange språk har lyder som ikke ligner på våre i det hele tatt: Du har kanskje hørt en nederlender uttale van Gogh, med harkelyd i både åpningen og enden av Gogh. Og i zulu har de tre klikkelyder.
Konsonanter på rekke og rad - ikke noe problem. Språk kombinerer sine lyder på ulikt vis. På norsk kan vi ha mange konsonanter etter hverandre. Vi uttaler uten problemer språk, med tre konsonanter på rekke og rad. Mange kjenner til paradeeksempelet angstskrik, med hele seks konsonanter som perler på en snor (ng, s, t, s, k, r). I et språk som vietnamesisk er (hoved)regelen at det aldri er mer enn én konsonant om gangen (som av og til skrives med to bokstaver). På den annen side har vietnamesisk seks tonemer. I de fleste varianter av norsk er det to tonemer – som skiller ordpar som vannet og vanne, bønder og bønner.
Av et begrenset sett med lyder kan vi bygge et ubegrenset antall ord. Det er genialt – og så selvsagt for oss at vi sjelden reflekterer over det. Men hvis det var sånn at hver ting skulle ha hatt en unik lyd, ville språket ganske fort blitt «brukt opp».
Hvorfor ordet eple? Det er heldigvis heller ikke et krav at det skal være likhet mellom ordet og det ordet betegner. Lydene i ordet eple ligner ikke på en rund, spiselig frukt. Det er ingenting med fonemene e, p, l og e som gjør dem spesielt velegnet til å betegne runde frukter. Eple heter da heller ikke eple på andre språk. På spansk heter det manzana og på tyrkisk elma.
I en tidligere spalte oppfordret jeg dere til å lese åpningen av Arne Garborgs Fred. Maken til lydmalende og poetisk beskrivelse av bølger og hav finnes vel knapt: «So støyper det seg mot strandi og krasar seg sund i kvit foss, med dunk og dyn og lange brak, døyande burt i døyvt dunder.»
Bokstaven som skaper kulde. En leser skrev til oss hvor sterkt inntrykk de spisse og iskalde i-ene i Wergelands dikt hadde gjort da han første gang leste om «det iisdryps rislen i min barm».
Dikterne har ikke valgt sine d-er, b-er og i-er helt tilfeldig. Garborgs d-er dunker inn havets kraft, og Wergelands i-er gjør at vi kjenner kulden. De aller fleste ord «ligner» ikke fenomenene de beskriver, men noen gjør det. Et onomatopoetikon er et lydhermende ord. Selve ordet onomatopoetikon kommer fra gresk. Onoma betyr ’navn’, og poiein betyr ’skape’. Når vi sier at vinden suser, hermer vi etter den lyden vinden lager. En vase faller i gulvet med et pang eller et bang. Det plasker når vi kaster en stein i vannet, og den forsvinner med et plopp. Kirkeklokken ringer ding-dong. Klokker – iallfall gammeldagse klokker – sier tikk-takk. I tegneserier er det ofte mange lydhermende ord: svisj, svusj, ka-bam, PANG, vræææææææl. Onomatopoetika er praktiske for å beskrive kroppslyder: Det rumler i magen. Babyer gulper. Av og til kommer en stor promp eller en mer lydløs fis. Ord for dyrelyder er også ofte onomatopoetika. Høna kakler. Grisen grynter. Gjøken sier ko-ko. På engelsk heter gjøk cuckoo.
Og gjøken er en fin avslutning for en sommerspalte, så får vi heller komme tilbake til hva dyr sier på forskjellige språk, en annen gang.
Garborgs d-er dunker inn havets kraft, og Wergelands i-er gjør at vi kjenner kulden.
Har du tips til språkspalten? spraktips@aftenposten.no