Hvorfor skriver latinamerikaneren så rart?
Innflytelsesrike Roberto Bolaño satte ord på et helt kontinents posttraumatiske stresslidelse. Nå er ordene oversatt til norsk.
Bokanmelder
Da jeg var liten, spurte jeg min mor om hvorfor latin-amerikanske visesangere sang ordene så rart. Trykket i stavelsene lå ofte andre steder enn i spansken jeg lærte hjemme. Mor forklarte dette som nødvendige tilpasninger for å presse samfunnsbevisste tekster inn i melodiene. Når budskapene – i Víctor Jaras fortellinger, eller i Silvio Rodríguez' utopier – er så viktige, må språknormer vike.
Den implisitte lærdommen, som alle tilknyttet Latin-Amerika oppdager, er at spansk tåler tøys. Språket kan bøyes og tilpasses dine behov. Spansk, påført kontinentet gjennom vold og kolonialisme, er ikke engang et entydig begrep. Mine foreldre brukte betegnelsen castellano (kastiljansk), et språk remikset av latin-amerikanere. Gjennom skriving og lytting.
Bolaños popularitet. Og så sa de med den eiendommelige spanske betoningen sin, den harde melodien som alltid fulgte dem, som liksom sirklet inn z-ene og c-ene, og gjorde s-ene mer vergeløse og sanselige enn noensinne, Auxilio, sa de til meg, slutt nå med denne romsteringen, Auxilio, la de papirene få ligge i fred, kjære deg, støvet og litteraturen har alltid funnet sammen.
Sånn klinger europeisk-spansk tale i romanen Amulett av chilenske Roberto Bolaño (1953 – 2003). Boken er aktuell i en ny oversettelse av Kristina Solum. Solum har tidligere vunnet Bastianprisen for oversettelsen av Bolaños beryktede roman 2666, og kritikerprisen for oversettelsen av Ville detektiver.
Bolaño hadde et blikk for språknyanser. Han var født i Chile, bodde flere år i Mexico, men forlot landet på 70-tallet og endte opp i Spania. Da Bolaño fikk en alvorlig leversykdom i 1992, bodde han i byen Blanes, utenfor Barcelona. Han døde 50 år ung.
Tross kort levealder endte Bolaño opp med et merkverdig forfatterskap. De fleste bøkene ble skrevet etter 1992, og suksessen kom etter hans død. I dag anses han som den mest innflytelsesrike latin-amerikanske forfatteren siden Gabriel García Márquez, mye takket være kjendisfans som Susan Sontag, Patti Smith og ukebladet The New Yorker.
Hans Petter Blad og Kjartan Fløgstad er blant beundrerne. Jonas Eika, vinner av Nordisk råds litteraturpris i fjor, lar seg tydelig inspirere av Bolaño, og i Norge kan Pedro CarmonaAlvarez sies å gjøre det samme.
Hyperaktiv strøm av minner. Med 160 sider, og med mange av Bolaños særtrekk, er Amulett en god inngangsportal til å forstå chilenerens appell. Bokens jeg-forteller, den uruguayanske kvinnen Auxilio, mimrer om Mexico i 1968 og de påfølgende årene, men fokuset er hennes sosiale liv i byens litterære miljø. Hennes hyperaktive strøm av minner og assosiasjoner er flokete. Bolaños triks her er byggingen av litterære «labyrinter» oppå reelle historiske hendelser.
For Auxilio hjemsøkes av en spesifikk, mørk hendelse i mexicansk historie: Massakren på Tlatelolco-plassen den 2. oktober 1968. Militære styrker skjøt mot demonstrerende studenter, og ingen vet nøyaktig hvor mange som ble drept. Noen mener at tallet lå rundt 300-400, andre går så høyt som 1345 omkomne.
Auxilio dukker også opp i romanen Ville detektiver (1998) og er basert på en ekte person: Alcira Soust Scaffo, en lærer fra Uruguay som overlevde ved å gjemme seg inne på universitets toaletter i 15 dager. Scaffos improvisatoriske motstand og overlevelsesinstinkt inspirerte Bolaño.
Aldri siden september 1968 hadde jeg gått meg vill i den labyrinten som Mexico by er! Før det hendte det riktignok at jeg gikk meg vill, ikke så ofte, men det hendte. Men ikke etterpå.
Et lammet kontinent. Auxilio merkes for livet av Tlatelolco-massakren, men tragedien omtales aldri i en større sammenheng. Hennes flakkende tanker blir stadig tristere lesning, og dette er nok Bolaños intensjon: Å avsløre hvor villige vi er for at «det viktigste i denne historien går en hus forbi».
Tematikken kompliseres av Bolaños alter ego, den fiktive, chilenske forfatteren Arturo Belano. Auxilio fascineres av den unge chileneren som reiser hjem for å delta i landets sosialistiske demokrati, men som kommer tilbake, knust og forandret, etter det militære statskuppet i 1973.
Bolaños styrke som forfatter var nettopp slike nederlag, at han gjennom flere bøker satte ord på et kontinents psykologiske lammelse. Jo da, han er populær av mange grunner. Intertekstuelle, muskuløse bøker som belønner leseren for å kjenne igjen hendelser og navn fra andre bøker og fra historien. Bitende, morsom satire.
Bolaño er like fullt forfatteren som best ordlegger den kollektive psykologien til mine foreldres generasjon. De jobbet for et nytt kapittel i Chiles historie, basert på «sekstiåtterens» drøm, men ble tilintetgjort av vold og tortur.
Min mor er nå alene på Tøyen, på nytt i en situasjon der vi alle føler på enkeltindividets avmakt. Det hun har, er spøkelsene av en tapt fremtid, en frihet hennes generasjon drømte om. Det var dette de sang om, disse latin-amerikanske visesangerne som sang så rart.