Om Rune Berglund Steen: «Pliktoppfyllende inntil det masochistiske»
Lederen for Antirasistisk Senter tåler både kjeft og trusler. Men én type kritikk får Rune Berglund Steen til å hisse seg opp.
Årevis med debatter i Dagsnytt 18, foredrag, seminarer og Facebook-tråder. Lange kvelder med høringsuttalelser og saksforberedelser og langsiktige holdningskampanjer. Selv Rune Berglund Steens (45) hardeste kritikere medgir at han er utrettelig. «Pliktoppfyllende inntil det masochistiske», som en tidligere sjef beskriver ham.
Og så, uten forvarsel, sto han plutselig midt i en folkebevegelse.
Det kom like brått på Berglund Steen som på de fleste andre. Da han rundet hjørnet til Karl Johan 12. juni, hadde han forventet å se rundt hundre mennesker. Mer pleier det jo ikke å være. Isteden var Eidsvolls plass og gatene rundt fylt av opp mot 15.000 demonstranter i alle farger med antirasistiske slagord, mange på engelsk.
– Å se så mange gå ned på kne foran Stortinget, det var veldig spesielt. Særlig så mange med minoritetsbakgrunn, som vil ha opplevd diskriminering selv, sier han.
– Det sitter også i meg et ubehag på grunn av koronasmitten. Ingen hadde trodd det ville komme så mange. I resepsjonen glemmer han seg og håndhilser. Vi holder stengt, står det ved dørklokken, men i Antirasistisk Senters kontorer sentralt i Oslo er det aktivitet. Det gjelder å gripe øyeblikket.
Gratisreklame. Sosiale medier har gått i svart, personlige vitnesbyrd har fylt avisene. Bedrifter og organisasjoner har kastet seg på. Antirasistisk senter har fått inn 300.000 kroner de siste ukene uten aktivt å be om noe, ifølge Berglund Steen, i tillegg til en gratis reklamekampanje fra et stort byrå.
– Mange har hatt en følelse av at rasisme har vi egentlig ikke lov til å snakke så mye om. Den offentlige enigheten er at vi ikke har rasisme her, så da skal vi ikke snakke om det. Jeg tror det har vært sunt for samfunnet som helhet å lette på lokket. Samtidig er det ikke bare smittevernhensyn som gjør at noen sitter igjen med et lite ubehag etter den nye bølgen av amerikanskinspirert antirasisme. «Det er noe ubehagelig totalitært over denne formen for antirasisme som jeg stadig oftere kommer over i bøker og artikler», skrev Cathrine Sandnes i Dagbladet for to uker siden.«Enten er man enig i at alt er rasisme, eller så er man blind, dum, ond – eller alle tingene på en gang.»
For hvor mye sier egentlig et politidrap i USA oss om Norge? Har vi virkelig et samfunn med rasistiske strukturer, eller er det, som Frp-leder Siv Jensen skriver på NRK Ytring, «en vill konspirasjonsteori»? Og hvilke statuer blir
vi nødt til å sage ned?
– Akkurat den monumentdebatten tror jeg har vært kjærkommen for majoriteten å få, sier Berglund Steen.
– Da er man i en rolle som er mer behagelig enn å være den som skal ta rasismen innover seg. Man kan i stedet være litt belærende om ytringsfrihet og historie.
– Men er det på tide med en opprydning i statueparken?
– Nei, ikke så mye i Norge. Det er noe annet i USA, der sørstatsgeneraler står på sokkel fordi de var slaveeiere og gikk i krigen for å få fortsette å være det. Churchill tror jeg man kan ha en god debatt om. Vi trenger i hvert fall ikke hylle ham ukritisk. La statuene stå, men ha en større bevissthet rundt at historiske personer er komplekse, råder han.
– Vi har et bilde av Gandhi her på kontoret, det er ikke uproblematisk, det heller. Den indiske frigjøringshelten, altså, som kalte svarte sørafrikanere «skitne» og «villmenn», som ifølge biograf Ramachandra Guha utvilsomt var rasist i unge år, og som mange afrikanere nå vil rive statuer av, er hedret med et veggmaleri i Antirasistisk Senters lokaler.
Berglund Steen kjenner også et visst ubehag ved begrepet strukturell rasisme.
– Ordet struktur åpner for å bli misforstått, men jeg vet ikke hvilket annet jeg ville foreslått, forklarer han.
– Risikoen er at ordet bringer tankene til apartheid. Det handler egentlig om mønstre og strukturer på et ubevisst nivå. De med synlig minoritetsbakgrunn har en vanskeligere inngang til boligmarkedet, de blir sjeldnere innkalt til jobbintervju, og når de blir det, har de langt mindre sjanse til å få jobben. Men det skyldes jo ikke at NHO har rottet seg sammen.
– Hvis mobiliseringen den siste tiden har kostet ett liv unødig til covid-19, har det likevel vært verdt det?
– Det er nesten umulig å svare på. Ingenting er vel verdt at et menneske dør.
Debatt-flørt. Berglund Steen er ikke egentlig paroletypen. Han er like boklig som han ser ut. Han har aldri agitert i skolegården eller sloss med nynazister.
Det er ikke til å komme forbi at han er et medlem av
skravleklassen. «Heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen», som samfunnsdebattant Kjetil Rolness syrlig har skrevet.
Eller ta denne historien, som han selv liker å fortelle: I 2010 skrev daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, en kronikk hvor han bruk