Munchs litosteiner stilles ut på Slottet
Ved hjelp av store steinplater fikk Edvard Munch trykket sine litografier. Nå stilles 40 slike lito-steiner ut i Dronningens kunststall.
Scenen ligner på Werenskiolds maleri En bondebegravelse. Seks-syv mennesker står bøyd over noe mellom seg. Men det er ingen gravstøtte, og det er ingen bønnebok – det er en litostein og en massiv ringperm.
Edvard Munch trykket mange av litografiene sine med slike kalksteiner. Motivet ble noen ganger tegnet rett på steinen, andre ganger overført via et ark. Deretter ble den malt og foredlet slik at den kunne brukes til å trykke med maling.
Nå skal litosteinene stilles ut i Dronningens kunststall sammen med grafiske trykk, en trykkpresse og en lydinstallasjon. Utstillingen dreier seg rundt «Alfa og Omega»-serien til Munch, men også mer sentrale Livsfrise-verk har fått plass, som «Madonna», og «Vampyr».
Utstillingen åpner neste helg. Før det er det mange flittige mus som må jobbe for at Askepott skal bli ferdig.
Silkepapirside. Stemningen er hyggelig, men også litt anstrengt. Kan det umulige ha skjedd – en skade? Er det mer enn støv som har dettet av kantene? Konservator Erika Gohde Sandbakken fra Munchmuseet sjekker kvaliteten med lupe. Slottets kunsthistoriker Ingvar Strøm Torjuul tar bilder og markerer i en perm akkurat hvordan steinen så ut som da den ankom.
– Hvilken side av silkepapiret bruker vi? spør Torjuul.
– Vi har brukt den glatte siden, men papiret er syrefritt, og det skal ikke ha så mye å si uansett, sier kunsttekniker Hans Eindride Thorsen.
Han har vært med på å utforme de spesialbygde kassene for litosteinene og pakket dem ned der før jul.
Del av kunstsamlingen. Litosteinene er et arbeidsverktøy, men de er registrert i Munchmuseets kunstsamling. Faktisk har man ganske mye rart fra da Ekely ble tømt – blant annet en død mus og en pose merket «rusk». Men disse steinene er langtfra rusk.
Det er totalt 152 slike litosteiner. Da første verdenskrig brøt ut, ba Edvard Munch om å få litosteinene hjem fra trykkerier i Europa. Noen steder var det ikke mulig, og det ble laget tegninger for å kunne overføre til nye kalksteiner. Hver stein kunne også brukes flere ganger ved å slipe ned, og gjerne på begge sider.
Hvor mange trykk som Munch laget på hver stein, vet vi ikke. Han nummererte dem ikke. Det blir hoderystende stemning på spørsmål om man kunne ha laget «ekte Munchkunst» med litosteinene i dag. Teknisk sett kunne det nok gått. Men felles hoderysting avkrefter muligheten: Det er ikke lov.
– Ofte har billedkunstnere i sine kontrakter at trykkplaten skal destrueres. Det er faktisk ganske unikt at vi har alt dette etter Munch, sier Hans Eindride Thorsen.
Disse steinene har stått i personalavdelingen på Munchmuseet, og det er første gang de vises ut i et slikt omfang. Og for at publikum skal kunne gå inn og studere dem, er det mye usynlig arbeid. Både Slottet og Munchmuseet behandler dem med forsiktige hender.
– Det er ikke så mange som kjenner til registrarens arbeid. Men det er alltid mye å holde styr på, sier Munchmuseets registrar Adriane Solberg mens hun setter «EMPTY»-teip på den første tomme boksen. Nå skal prosessen bare gjentas 39 ganger.