Haim ute med sitt beste album
Haim gir oss ypperlig L.A.-pop Kontrasten mellom mørke tekster og mer oppløftende melodier blir god musikk.
Nå skjer det ting i Los Angeles. Popmusikalsk, altså. Samtidens fremste låtskriver Lana Del Rey holder til der, det samme gjør det nye stjerneskuddet Billie Eilish. Begge bruker L.A. som kulisse i sin historiefortellende musikk. Det gjør også indieartisten Phoebe Bridges, som slapp et bra album sist uke, og søskentrioen Haim, som nå er ute med sitt soleklart beste album Women in Music Pt. III.
Der levnes det liten tvil om hva denne byen betyr for dem. Kaos og usikkerhet, ja, men også trygghet og varme. Åpningslåten på albumet heter like godt «Los Angeles» og inneholder blant annet følgende tekstlinje: «New York is cold, I tried the winter there once. Nope! Clearly the greatest city in the world, but it was not my home, I felt more alone.» Alle tanker om ikke å bo i L.A., avfeies som et mareritt.
De utfordrer uttrykket
Som band har Danielle, Este og Alana Haim aldri lignet mer på legendariske Fleetwood Mac enn nå, og det er utelukkende ment som skryt. Trioen slo gjennom med ganske så lett, men samtidig ordentlig fengende gitarpop på debuten Days Are Gone i 2013. Den hadde sine hitlåter. Oppfølgeren
Something to Tell You fulgte formelen i 2017, men var flere hakk tammere.
På Women in Music Pt. III har trioen derimot skjerpet greiene, som det heter i musikkens verden. De har utvidet palletten, skrevet bedre og mer varierte låter og har tatt sjansen på å utfordre sitt musikalske uttrykk. Med hell.
Noe sier meg at produsent Danielle Haim har fått støtte i dette valget av de hjelpende herrene Rostam Batmanglij og (kjæresten) Ariel Rechtshaid, som begge er kreditert som både låtskrivere og produsenter. Bakgrunnen disse to har fra spesielt bandet Vampire Weekend, er tatt med inn i dette albumprosjektet. Nok en gang er det ment som skryt.
Musikalsk utforskertrang
Haim utforsker ikke like mange sjangere som det Vampire Weekend gjorde på fjorårets ypperlige album Father of the Bride, der Danielle Haim for øvrig var en viktig medspiller, men det er ikke så langt unna. For Women in Music Pt. III byr på klassisk gitarpop, vestkyst-aktig softrock, indieballader, litt elektro, glam og et par popdubjammer.
Albumet starter og slutter dessuten med noen dype, jazzaktige saksofondrag, serverer en del rufsete gitarsoloer, og sannelig om ikke Lou Reeds mørke klassiker «Walk on the Wild Side» får en tydelig hyllest i avsluttende «Summer Girl». Selv om han var fra New York.
Den musikalske utforskertrangen er stor, men ikke påtatt, og det hele holdes sammen av den stilsikre produksjonen. At dette var det neste steget for Haim, etter det nokså skuffende annetalbumet sist, er opplagt. – Mantraet for denne platen er å være fryktløs og ikke holde noe igjen, som Alana Haim forklarte i et intervju med magasinet NME i fjor høst.
Et varig album
Bak den stort sett oppløftende musikken er det nok av problemer og livsutfordringer i tekstene. Man lager ikke sanger som «I’ve Been Down», «All That Ever Mattered» og «Up From a Dream» helt uten grunn, og det meste av materialet her skal være skrevet etter at sanger og frontfigur Danielle Haim kom seg ut av en alvorlig depresjon. Det må være lov å si at det høres.
Samtidig er Women in Music Pt. III nok et eksempel på hvor mye musikalsk styrke det ligger i kontrasten mellom nokså mørke tekster og melodier og produksjon med en langt mer oppløftende stemning. Konklusjonen er at Haim her har laget et tredjealbum som biter seg fast og vil vare mye lenger enn de tre-fire minuttene det til nå har tatt å spille deres hitlåter på radioen.