Kjønn, verdighet og vitenskap

Det finnes i s a mf u n n e t mennesker som ikke opplever samsvar mellom sin subjektive kjønnsidentitet og det kjønnet man har ved fødsel basert på kroppslige trekk. Dette kalles kjønnsinkongruens (tidligere transseksualisme). Det er viktig at disse personenes opplever anerkjennelse og verdighet.

I Aftenposten 20. juni skriver lege Kaveh Rashidi at «leger i lang tid har tatt feil». Det finnes ifølge Rashidi ikke to tydelig separerte kjønn, men i stedet et spekter. «Kjønnet ditt er det bare du selv som kan vite», skriver han også.

Rashidi skal ha honnør for å forsøke å skape verdighet for sårbare grupper, men en slik forståelse av kjønn savner forankring i medisinens basalfag.

Førstepersonsperspektiv

Rashidis innlegg er et eksempel på at den identitetspolitiske kampen for å skaffe mennesker med kjønnsinkongruens bekreftelse og verdighet, ledsages av et voksende press for å få endret innholdet i selve kjønnsbegrepet og ordene «mann» og «kvinne».

Biologiske definisjoner av kjønn sett fra et «objektivt», vitenskapelig tredjepersonsståsted («sex» på engelsk) skal underordnes eller tilpasses definisjoner av kjønn som hviler på personers subjektive førstepersonsopplevelse av kjønnsidentitet (på engelsk «gender»).

Ifølge slike synspunkter eksisterer ikke lenger kvinner og menn som to distinkte eller «binære» biologiske realiteter, men erstattes av et spekter med ulike grader av mannlighet og kvinnelighet der personen kan plassere seg selv.

Kjønn et spekter?

Det benyttes ulike argumenter for å få ideen om et kjønnsspekter til å passe med biologisk vitenskap.

Ett eksempel er at man bruker sjeldne intersextilstander, altså at noen mennesker fødes med trekk som gjør det vanskelig å avgjøre kjønnet, som argument for at kjønn ikke er todelt.

Et problem med dette er at kjønnsinkongruens ikke er knyttet til intersextilstander, men snarere finnes hos mennesker med klart identifiserbart biologisk kjønn. Et annet argument er å vise til at såkalte sekundære kjønnskarakterer som vi forbinder med kvinner og menn, for eksempel stemmeleie og muskulatur, til en viss grad overlapper mellom kjønnene og at kjønn derfor er et spekter.

Fagfolk som forsøker pseudovitenskapelige omskrivninger av vitenskapelige begreper, risikerer å gjøre sårbare grupper en bjørnetjeneste, skriver Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre.

Kjønn definert av kjønnsceller

Begge disse argumentene ser bort fra den egentlige biologiske definisjonen av kjønn. I biologien defineres kjønn av størrelsen på kjønnscellene. Hunner produserer store kjønnsceller – eggceller, og hanner produserer små – sædceller. Dette er en slående todeling som biologer finner igjen i de fleste flercellede organismer.

Det er ikke noe spekter i størrelsen på kjønnsceller; det er et binært fenomen.

Denne grunnleggende forskjellen mellom kjønnene er ofte knyttet til ulik genetikk, men det er ikke ulike kromosomer som definerer kjønnene.

Todelingen mellom store og små kjønnsceller har også konsekvenser for andre trekk. Hanner og hunner har ulike primære kjønnskarakterer: Store kjønnsceller produseres av eggstokker og små produseres av testikler. Om lag 99.999 prosent av mennesker er født med enten eggstokker eller testikler, altså en sterk todeling.

Sekundære kjønnskarakterer (kroppslige trekk som varierer mellom kjønnene) definerer heller ikke kjønn biologisk. De er biologisk sett mer konsekvenser av ens kjønn enn definerende for ens kjønn. Det er variasjon innad i begge kjønn i disse trekkene, og de overlapper i større eller mindre grad mellom kjønnene, men det er allikevel en klar todeling statistisk sett.

Risikerer bjørnetjeneste

Kjønn er med andre ord ingen ren sosialkonstruksjon.

Eller om du vil: Ideen om to kjønn er en sosial konstruksjon med forankring i vitenskap og konsistente observasjoner av naturen.

Vi er enige med Rashidi i at samfunnet har definert en rekke stereotypiske egenskaper og båser for hva det vil si å være mann og kvinne. Mennesker opplever derfor ikke å passe inn, og vi støtter en videre og mer tolerant forståelse. Den biologiske definisjonen av kjønn åpner faktisk for at både menn og kvinner kan ha stor variasjon og mangfold i egenskaper, og fortsatt være like mye mann eller kvinne.

En forståelse av kjønn som et spekter der man nettopp bruker stereotypiske trekk for å definere ytterpunktene på skalaen for mannlighet og kvinnelighet, kan derimot virke mot sin hensikt og forsterke stereotypier.

Fagfolk som forsøker pseudovitenskapelige omskrivninger av vitenskapelige begreper, risikerer å gjøre sårbare grupper en bjørnetjeneste.

Ideen om to kjønn er en sosial konstruksjon med forankring i vitenskap og konsistente observasjoner av naturen ”