Kjetil B. Alstadheim:
Ola Borten Moe har rett. Det grønne skiftet blir vanskelig.
Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har blåst ut. Igjen. Han tar et oppgjør med grønne drømmerier og etterlyser realisme i debatten om norsk økonomi.
«Foreløpig virker det grønne skiftet mest som en merkelapp på prestisjeprosjekter uten lønnsomhet, prosjekter som krever massivt med subsidier for å bli realisert», skriver Moe i et innlegg hos NRK.
Han har rett. Det grønne skiftet er ikke lett. Det kan bli både vondt og vanskelig. Oljenæringen har vært svært lønnsom for Norge. Ingenting er i nærheten av å erstatte den.
– Vi skal leve av å redde klimaet, har Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre – som Sp vil gjøre til statsminister – sagt ved gjentatte anledninger.
Støre er blant dem som vil satse på blant annet havvind, hydrogen og karbonfangst og -lagring. Problemet, som Moe peker på, er at ingenting av dette foreløpig er lønnsomt. Alt sammen krever mye statsstøtte pluss en god porsjon optimisme.
– Grønn svada? spør Moe.
Moe vs. Senterpartiet
Han har som tidligere olje- og energiminister erfaring med den såkalte «månelandingen» på Mongstad. Planen var å bygge et fullskala anlegg for CO2-fangst.
Det ble for dyrt.
Nå er det snakk om fullskalaanlegg for karbonfangst og -lagring (forkortet CCS) på avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo og hos Norcem i Brevik. Erfaringen fra Mongstad viser hvor viktig det er å kvalitetssikre slike prosjekter. Det er hva regjeringen jobber med nå.
Men på Stortinget er det utålmodighet. Regjeringen beskyldes for å ha skapt «betydelig usikkerhet (...) om hvorvidt det skal satses på CCS eller ikke». De samme partiene som mener dette, vil at regjeringen også skal utrede karbonfangstanlegg i Bergen, Trondheim og Stavanger.
Et av de utålmodige partiene er Sp. Partiet vedtok på sitt landsmøte på Hamar i 2019 at arbeidet med karbonfangst «må intensiveres».
Moe nevner ikke at han er uenig med eget parti. I stedet kritiserer han ikke-navngitte «bladfyker» i store mediehus. For ordens skyld kan det opplyses at Aftenposten på lederplass har advart mot å haste frem en beslutning om karbonfangstanlegg. Altså advart mot det Moes parti ønsker. Moe angriper også satsingen på havvind. «Hva skal vi med svært kostbar havvind vi ikke trenger?» spør han.
Han kan stille spørsmålet til sitt eget parti. For i den samme Sp-uttalelsen fra i fjor er et av punktene: «Stimulere til økt satsing på havvind.»
Den subsidiertes oppgjør med subsidier
Om subsidier skriver Moe at «ingenting er så lett som å dele ut andres penger i kampen for det gode». Det er et viktig poeng. Handlingsrommet i budsjettene ligger an til å bli mindre i årene fremover. Det er nødvendig å være kritisk til pengebruken generelt, også når prosjekter seiler under fanen «grønt skifte».
Subsidier er noe Moe kjenner godt som gårdbruker. Selskapene Moe Korn AS og
Moe AS, som Moe er medeier i, mottar både tilskudd til ferieavløsning, arealtilskudd og kulturlandskapstilskudd. Til sammen 447.989 kroner i 2020. Norsk landbruksstøtte er blant verdens rauseste. Moe nyter godt av det. Hadde det vært opp til Moes parti, ville støtten vært enda større.
Moe er også medeier og ansatt i oljeselskapet Okea. Stortinget vedtok i juni midlertidige skatteendringer, inkludert skattelettelse, for å hjelpe oljeselskapene. Okea er et av de selskapene som har stor glede av pakken. Ifølge Finansdepartementet kan pakken komme til å stimulere investeringer som er lønnsomme for selskaper, men ikke for fellesskapet. Dette synes Moe er bra.
Det er – som det heter i Bibelen – lettere å se flisen i sin brors øye enn subsidiene i egen lommebok.
Moes oppskrift = trøbbel
Moe etterlyser en oppskrift på det grønne skiftet. Den er ikke enkel å finne. Støtteordninger og subsidier kan være riktig for å få ting i gang. Men det blir fort dyrt og kan ende i ingenting. Det grønne skiftet kan bli vondt og vrient for norsk økonomi. Det viktigste er forutsigbare og gode rammebetingelser for næringslivet generelt.
Moe peker på oppdrettsnæring og fiskeri som en viktig næring. Noe av det næringen selv mener er viktig for at den skal kunne vokse, er EØS-avtalen. Den gir forutsigbarhet og tilgang på arbeidskraft og markeder. EØS er viktig også for mye annet næringsliv som må vokse når olje- og gassnæringen blir mindre viktig.
Men EØS-avtalen vil Moe si opp. Om man leter etter ett tiltak som virkelig vil gjøre omstillingen av norsk økonomi vanskelig, må det sies å være ganske treffsikkert.