Vi ønsker ikke empati. Vi ønsker handling.
Fra og med nå av nekter jeg å tilrettelegge for det «hvite ubehag». Det hvite ubehag er en spenning i luften idet en person med pigmenter i huden kommer inn i et rom. Det er en subtil anspenthet som oppstår i nærmest alle interaksjoner med mange hvite mennesker, særlig hvis disse menneskene vanligvis ikke omgås mennesker som er annerledes dem.
I Norge ønsker man en klapp på skulderen for «ikke å være rasist». Man vil ha en premie for innsats. Det provoserer meg voldsomt at det er den norske standarden.
Gruppen av mennesker jeg representerer, er unge mennesker som ikke vil tilrettelegge for det hvite ubehag. Vi definerer oss ikke ut fra det hvite perspektivet for å føle oss vel med oss selv.
Metaforiske kneet på nakken
Jeg føler det er min plikt å adressere det groteske hykleriet jeg observerer. Jeg og Norge har en uoppgjort konflikt, om du vil.
Det tradisjonelle europeiske virkelighetssynet er et hvitt, kristent perspektiv og tilhører middel- og overklassen. Det er et perspektiv som gjennomsyrer måten vi diskuterer, måten vi ser debatter på og måten vi ser Norge på. Det har ikke plass for andre perspektiver.
I ditt Norge finnes ikke mitt Norge. Hvite stemmer skriker over svarte stemmer og benekter eksistensen av rasisme (sprøtt, ikke sant?). Rasisme er først og fremst en maktstruktur. Maktkritikk overfor et majoritetssamfunn har en tendens til å forsvinne fordi vedkommende som kommer med kritikken, ikke har definisjonsmakt.
Jeg provoseres av setningen «i kjølvannet av drapet på afroamerikaneren George Floyd». Som om det er derfor vi er sinte. Det var slik demonstrasjonene startet, ja, men raseriet stikker dypere. Demningen som verner hvite fra det stille raseriet hos oss svarte, har eksplodert. Vi følte og føler på det metaforiske kneet på nakken hver dag.
I Norge ønsker man en klapp på skulderen for «ikke å være rasist». Det provoserer meg voldsomt at det er den norske standarden. ”
Angst for norsk politi
Samtalene vi har om rasisme, er ikke sannferdige, ei heller relevante. Man vil ikke nøste opp i det. Det har vært et tabu å kritisere Norge om man er svart. Vi blir bedt om å dra hjem. Til tross for egenproduksjon av ikke én, men to terrorister, har Norge tabubelagt en dybdeanalyse av egen rasisme. Jeg synes vi bør rive av plasteret.
Svarte i USA protesterer nå mot den daglige terroren av strukturell og systematisk rasisme. Vi protesterer globalt fordi vi dør i hopetall. Vi blir rammet uforholdsmessig av sykdommer som covid-19.
Vi opplever mer politivold og er overrepresentert i kriminalstatistikken fordi vi blir utsatt for mer kontroll av politiet. Især svarte kvinner opplever mer diskriminering og rasisme. Hvis du er hvit, har foreldrene dine noensinne, i ren frykt, fortalt deg at du virkelig ikke bør snakke til politiet?
Svarte i Norge drar ikke på disse demonstrasjonene eksklusivt i solidaritet mot rasismen i USA. Den fortellingen er en hån og en fornærmelse mot vårt liv her.
Det moderne Norge bør være forbi debatten som spør «finnes det rasisme i Norge?» Politiet som gikk ned på kne i protest her i Norge, gir meg og mine svarte venner angst hver gang vi ser dem. Mange av de hvite som demonstrerer foran den amerikanske ambassaden, drar negervitser på vorspiel for «lættis».
Den «hvite frelser»
Vi protesterer mot de hvite influenserne som approprierer svarte kulturer. Vi protesterer mot #BlackOutTuesday-bildene som «Karoline» legger ut. For «Karoline» og gjengen sluttet aldri å kalle meg neger.
Vi protesterer mot eurosentrisk historieskriving og ignoreringen av norsk–dansk slavehandel, noe som skjuler Norges plikt i kampen mot rasisme.
Vi er imot den pågående politiseringen av svarthet. Det vil si at svart hud tillegges politisk karakter som er uviktig og usann av natur. Vi er imot den voksende høyrepopulismen som polariserer innvandringsdebatten, tilskitner den og gjør den mer rasistisk.
Vi protesterer mot din nærmest venn som kategorisk velger ikke å date folk med annen hudfarge. Og mot eksotifiseringen
av svarthet.
Vi protesterer mot din nærmeste venn som kategorisk velger ikke å date folk med annen hudfarge. Og mot eksotifiseringen av svarthet. Damen som trekker vesken idet jeg kommer inn heisen. De hersens middagene hvor venner og familie «bare er sånn». Mot tanter og onkler som har fæle «spøker».
Mangelen på en dybdeforståelse av rasisme avsløres i nordmenns «hvite frelserkompleks», hvor svarte kropper blir brukt for å skape «empati» og «forståelse». Dette illustreres både i visse mediers bruk av svarte barn i historier om katastrofer utenfor Vesten og influenseres samarbeid med hjelpeorganisasjoner (Hei, FunkyGine!).
Og vi er imot at det hvite ubehaget må kompromissløst tilrettelegges for, for å snakke om dette.
Vi ønsker handling
Rasisme gjør vondt. Det gjør vondt at noen tviler på kvalifikasjonene dine på grunn av hudfarge. Å google nivået av rasisme i et land før et besøk. Å se mennesker med min hudfarge drept.
Smerten har fulgt meg fra barneskolen. Smerten var en lærer på ungdomskolen som ba meg «akseptere at jeg er en neger» fordi ordet er «kulturarv og tradisjon». Smerten var en daglig terror som begynte da foreldrene mine allerede i barnehagen forklarte meg hvorfor folk behandlet meg annerledes.
Fordi jeg er i rom hvor hvit kollektiv underbevissthet mener jeg ikke burde være. Jeg har alltid måttet forsvare hver bit av materie min eksistens opptar. Til tross for det har jeg ikke bombet et kvartal.
Vi har aldri villet ha empati og nedlatenhet. Vi ønsker handling. En sann solidaritet mot rasisme.
Og hvis dere ikke er i rasende protest mot det som skjer her, så er dere heller ikke i solidaritet mot rasismen i USA. Og i kjølvannet av alt som skjer, bør du som hvit ta et steg tilbake. Før du går på kne, tenk.
Er du virkelig i solidaritet? Hvis ikke må du slutte å oppta plass i rom hvor svarte av alle kjønn og seksualiteter sårt trenger å føle seg sett i.