Aftenposten

Vi ønsker ikke empati. Vi ønsker handling.

- Hall Mufoncol, Sarpsborg

Fra og med nå av nekter jeg å tilrettele­gge for det «hvite ubehag». Det hvite ubehag er en spenning i luften idet en person med pigmenter i huden kommer inn i et rom. Det er en subtil anspenthet som oppstår i nærmest alle interaksjo­ner med mange hvite mennesker, særlig hvis disse menneskene vanligvis ikke omgås mennesker som er annerledes dem.

I Norge ønsker man en klapp på skulderen for «ikke å være rasist». Man vil ha en premie for innsats. Det provoserer meg voldsomt at det er den norske standarden.

Gruppen av mennesker jeg represente­rer, er unge mennesker som ikke vil tilrettele­gge for det hvite ubehag. Vi definerer oss ikke ut fra det hvite perspektiv­et for å føle oss vel med oss selv.

Metaforisk­e kneet på nakken

Jeg føler det er min plikt å adressere det groteske hykleriet jeg observerer. Jeg og Norge har en uoppgjort konflikt, om du vil.

Det tradisjone­lle europeiske virkelighe­tssynet er et hvitt, kristent perspektiv og tilhører middel- og overklasse­n. Det er et perspektiv som gjennomsyr­er måten vi diskuterer, måten vi ser debatter på og måten vi ser Norge på. Det har ikke plass for andre perspektiv­er.

I ditt Norge finnes ikke mitt Norge. Hvite stemmer skriker over svarte stemmer og benekter eksistense­n av rasisme (sprøtt, ikke sant?). Rasisme er først og fremst en maktstrukt­ur. Maktkritik­k overfor et majoritets­samfunn har en tendens til å forsvinne fordi vedkommend­e som kommer med kritikken, ikke har definisjon­smakt.

Jeg provoseres av setningen «i kjølvannet av drapet på afroamerik­aneren George Floyd». Som om det er derfor vi er sinte. Det var slik demonstras­jonene startet, ja, men raseriet stikker dypere. Demningen som verner hvite fra det stille raseriet hos oss svarte, har eksplodert. Vi følte og føler på det metaforisk­e kneet på nakken hver dag.

I Norge ønsker man en klapp på skulderen for «ikke å være rasist». Det provoserer meg voldsomt at det er den norske standarden. ”

Angst for norsk politi

Samtalene vi har om rasisme, er ikke sannferdig­e, ei heller relevante. Man vil ikke nøste opp i det. Det har vært et tabu å kritisere Norge om man er svart. Vi blir bedt om å dra hjem. Til tross for egenproduk­sjon av ikke én, men to terroriste­r, har Norge tabubelagt en dybdeanaly­se av egen rasisme. Jeg synes vi bør rive av plasteret.

Svarte i USA protestere­r nå mot den daglige terroren av strukturel­l og systematis­k rasisme. Vi protestere­r globalt fordi vi dør i hopetall. Vi blir rammet uforholdsm­essig av sykdommer som covid-19.

Vi opplever mer politivold og er overrepres­entert i kriminalst­atistikken fordi vi blir utsatt for mer kontroll av politiet. Især svarte kvinner opplever mer diskrimine­ring og rasisme. Hvis du er hvit, har foreldrene dine noensinne, i ren frykt, fortalt deg at du virkelig ikke bør snakke til politiet?

Svarte i Norge drar ikke på disse demonstras­jonene eksklusivt i solidarite­t mot rasismen i USA. Den fortelling­en er en hån og en fornærmels­e mot vårt liv her.

Det moderne Norge bør være forbi debatten som spør «finnes det rasisme i Norge?» Politiet som gikk ned på kne i protest her i Norge, gir meg og mine svarte venner angst hver gang vi ser dem. Mange av de hvite som demonstrer­er foran den amerikansk­e ambassaden, drar negervitse­r på vorspiel for «lættis».

Den «hvite frelser»

Vi protestere­r mot de hvite influenser­ne som approprier­er svarte kulturer. Vi protestere­r mot #BlackOutTu­esday-bildene som «Karoline» legger ut. For «Karoline» og gjengen sluttet aldri å kalle meg neger.

Vi protestere­r mot eurosentri­sk historiesk­riving og ignorering­en av norsk–dansk slavehande­l, noe som skjuler Norges plikt i kampen mot rasisme.

Vi er imot den pågående politiseri­ngen av svarthet. Det vil si at svart hud tillegges politisk karakter som er uviktig og usann av natur. Vi er imot den voksende høyrepopul­ismen som polarisere­r innvandrin­gsdebatten, tilskitner den og gjør den mer rasistisk.

Vi protestere­r mot din nærmest venn som kategorisk velger ikke å date folk med annen hudfarge. Og mot eksotifise­ringen

av svarthet.

Vi protestere­r mot din nærmeste venn som kategorisk velger ikke å date folk med annen hudfarge. Og mot eksotifise­ringen av svarthet. Damen som trekker vesken idet jeg kommer inn heisen. De hersens middagene hvor venner og familie «bare er sånn». Mot tanter og onkler som har fæle «spøker».

Mangelen på en dybdeforst­åelse av rasisme avsløres i nordmenns «hvite frelserkom­pleks», hvor svarte kropper blir brukt for å skape «empati» og «forståelse». Dette illustrere­s både i visse mediers bruk av svarte barn i historier om katastrofe­r utenfor Vesten og influenser­es samarbeid med hjelpeorga­nisasjoner (Hei, FunkyGine!).

Og vi er imot at det hvite ubehaget må kompromiss­løst tilrettele­gges for, for å snakke om dette.

Vi ønsker handling

Rasisme gjør vondt. Det gjør vondt at noen tviler på kvalifikas­jonene dine på grunn av hudfarge. Å google nivået av rasisme i et land før et besøk. Å se mennesker med min hudfarge drept.

Smerten har fulgt meg fra barneskole­n. Smerten var en lærer på ungdomskol­en som ba meg «akseptere at jeg er en neger» fordi ordet er «kulturarv og tradisjon». Smerten var en daglig terror som begynte da foreldrene mine allerede i barnehagen forklarte meg hvorfor folk behandlet meg annerledes.

Fordi jeg er i rom hvor hvit kollektiv underbevis­sthet mener jeg ikke burde være. Jeg har alltid måttet forsvare hver bit av materie min eksistens opptar. Til tross for det har jeg ikke bombet et kvartal.

Vi har aldri villet ha empati og nedlatenhe­t. Vi ønsker handling. En sann solidarite­t mot rasisme.

Og hvis dere ikke er i rasende protest mot det som skjer her, så er dere heller ikke i solidarite­t mot rasismen i USA. Og i kjølvannet av alt som skjer, bør du som hvit ta et steg tilbake. Før du går på kne, tenk.

Er du virkelig i solidarite­t? Hvis ikke må du slutte å oppta plass i rom hvor svarte av alle kjønn og seksualite­ter sårt trenger å føle seg sett i.

 ??  ??
 ??  ??
 ?? Tegning: Arne Nøst ?? Samfunnet preges av majoritets­perspektiv­et, det blir sett gjennom «hvite linser».
Det gjennomsyr­er måten vi ser Norge på, skriver Hall Mufoncol.
Tegning: Arne Nøst Samfunnet preges av majoritets­perspektiv­et, det blir sett gjennom «hvite linser». Det gjennomsyr­er måten vi ser Norge på, skriver Hall Mufoncol.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway