Vi må knuse noen myter om WWF og årets TV-aksjon
Sjelden ser vi en miljøsak engasjere Norges befolkning mer enn kampen mot plast i havet. Likevel har ikke oppkjøringen til årets TV-aksjonen vært konfliktfri. Årsaken er uenighet med Verdens naturfond (WWF) i helt andre saker enn det pengene faktisk går til. Det er behov for å rette opp i rykter og direkte feil som verserer.
Halvsannheter og feilinformasjon Hvert minutt havner nye 15 tonn plast i havet, og hele ni av ti nordmenn er bekymret for denne forsøplingen. NRK tildelte i 2019 WWF årets TV-aksjon, hvor vi skal få på plass varige løsninger i fire av de landene der problemet er størst: Thailand, Vietnam, Filippinene og Indonesia.
Dermed kan man hindre at 7000 tonn plast hvert år havner i havet og elvene. Ingen av midlene fra TV-aksjonen går til WWF som organisasjon, men er øremerket til kampen mot plast i havet.
Likevel har enkelte kommuner bestemt at de ikke ønsker å støtte TV-aksjonen «Et hav av muligheter».
Det er selvfølgelig frivillig å bli med på eller gi til TV-aksjonen, og vi respekterer dem som tar det valget. Men beslutningen må baseres på fakta, ikke halvsannheter og feilinformasjon.
Derfor vil vi kommentere noen av de vanligste mytene om WWF, én gang for alle.
Myte 1:
WWF har skyhøye lederlønninger Rådgiverne våre har lønn som tilsvarende stillinger i departementene, mens seniorrådgivere og avdelingsledere ligger på et lavere nivå enn de ville gjort som statsansatte. Selv har jeg en årslønn på 990.000 kroner. Dette er mindre enn tilsvarende stilling i staten og på nivå med de store humanitære organisasjonene i Norge.
Den feilaktige påstanden om høye lederlønninger antar vi stammer fra nyhetssaker om inntekten til topplederen for WWF i USA, noe som vi hverken kan eller vil forsvare. Vi synes det er feil at ledere i veldedige organisasjoner skal tjene såpass mye mer enn en ordinær arbeider, noe vi har tatt opp med dem en rekke ganger.
Myte 2: WWF står bak menneskerettighetsbrudd
I en artikkel på nettstedet Buzzfeed ble WWF i fjor anklaget for finansiering og støtte til grupper i blant annet Nepal og Kamerun som har begått brudd på menneskerettighetene. Ifølge nettstedet har de utført alvorlige handlinger mot lokalbefolkningen, mens de var satt til å beskytte utrydningstruede dyr.
Selv om WWF i Norge ikke har hatt noe med disse prosjektene å gjøre, er anklagene ekstremt alvorlige. WWF vil aldri tolerere brudd på menneskerettigheter, og WWF i Norge har klare retningslinjer om at vi aldri finansierer naturvernprosjekter med væpnede voktere.
Det foregår nå en uavhengig granskning, og konklusjonen blir offentliggjort. Alle kritikkverdige forhold skal ryddes opp i, og vi skal jobbe med våre kolleger internasjonalt for å sikre at det aldri skjer igjen.
Beslutningen må baseres på fakta, ikke halvsannheter og feilinformasjon ”
Myte 3: WWF motarbeider rovdyrforliket og vil frede alle rovdyr
Mange oppgir WWFs syn på rovdyr som årsak til at de ikke vil støtte TV-aksjonen. Å være uenig i sak er absolutt lov, og vi har stor forståelse for at mange ikke ønsker rovdyr der beitedyr og folk ferdes.
Men det gir ikke grunn til å feilinformere. WWF støtter opp om Stortingets rovdyrforlik. Vi har aldri sagt at det ikke kan felles rovdyr, og vi er ikke prinsipielle motstandere av jakt. Det vi er opptatt av, er naturens rettssikkerhet, og at Norge har en forpliktelse til å sikre overlevelsen til de fire store rovdyrene i norsk natur. Dette er selve grunnlaget for forvaltningen og rovviltforliket i Norge.
Vi håper debatten fremover kan ta utgangspunkt i fakta, ikke rykter og feilinformasjon. Ikke minst håper vi at fokuset flyttes til prosjektene midlene i sin helhet skal gå til. I tillegg til de 900.000 menneskene vi skal gi et bedre liv med dugnadspengene fra TV-aksjonen.
Vi har bare ett hav, og vi må jobbe sammen hvis vi skal redde det.
i Grunnloven vedgår likevel symbolpolitikk.
I dagligtalen forstås symbolpolitikk iblant som tomt for innhold – som bare symbolpolitikk, altså ikke tungtveiende eller forpliktende. Men også symbolpolitikken består av små og store beslutninger, og hva som vektlegges i en grunnlov, er en stor ting.
Etter alt å dømme vil det i Russlands reviderte grunnlov stå at ekteskap er mellom mann og kvinne, at russisk kultur er fundert på gudstro, at forsvarere av Fedrelandet må minnes, og at den «historiske sannhet» skal beskyttes. Det vil også stå at landet ikke kan avgi territorier, inkludert Krim, og at Russland er Sovjetunionens rette arving.
En rekke endringer vil garantere fremtidige myndighetspersoners tett tilknytning til Fedrelandet (og fravær av bånd til utlandet). Staten forplikter seg til å ta vare på den «fellesrussiske kulturelle identiteten» til russere bosatt i utlandet.
Prinsippet om at Grunnloven står over internasjonal rett, ble innført for noen år siden. Det blir nå formalisert.
«Dette er oss!»
Grunnlovsendringene vil ikke endre Russland over natten, men befeste landets egendefinerte rolle som et nasjonalkonservativt fyrtårn i Europa. At en grunnlov er konservativ, ligger i dens natur, men det bør være unødvendig å nedfelle rådende oppfatninger om samlivsformer og historiske hendelser i en moderne europeisk grunnlov.
Det gjøres imidlertid i samsvar med mange politiske tiltak i Russland den senere tid, hvor både seksualitet og nasjonalhistorie nå er regulert i lovs form. Grunnloven kan dermed ikke reduseres til et teknisk spørsmål, men er også en hjørnestein i regimets symbolpolitikk. Her erklæres høytidelig for både Russland og verden: «Dette er oss!»
For ordens skyld bør det også nevnes at Russland på papiret fortsatt vil være «demokratisk og rettsbasert». Men det russiske folkets bidrag i prosessen har vært beskjedent. De stemmer midt i en nasjonal krisesituasjon, og landet har tatt seg dårlig med tid til diskusjon og høringer. Interessant nok følger avstemmingen heller ikke Grunnlovens egne retningslinjer for nettopp folkeavstemninger. De som er mest kritiske, har snakket om et konstitusjonelt kupp.
Grunn til å være skeptisk
Den folkelige oppslutningen rundt mange av endringene er reell, men ikke overveldende. Det vet vi fra meningsmålinger. Endringene innebærer dessuten flere sosiale garantier og rettigheter, noe mange er opptatt av.
Hva angår den mest omtalte endringen, er nok mange dessuten mindre bekymret for et Russland med en aldrende Putin ved roret enn et Russland uten. Det er likevel grunn til å være skeptisk.
Russland kan selvfølgelig være så formelt demokratisk og rettsbasert det bare vil, men er det egentlig meningsfullt å grunnlovsfeste gudstro eller historiske hendelser i en moderne grunnlov? Og hvorfor slikt hastverk?