Nasjonalkonservatisme i Russlands nye grunnlov
Den siste uken har Russlands innbyggere stemt over en pakke med endringer i Grunnloven. Verden har i hovedsak lagt merke til én ting ved disse endringene, nemlig at Vladimir Putin vil stå fritt til å stille til valg igjen.
Jeg forstår interessen, for landets politiske system er i stor grad bygget opp rundt denne mannen. Det blir likevel for enkelt å fremstille endringene som et politisk triks. Bak nyhetsbildets fokus på politisk manøvrering finner en viktig symbolsk reorientering sted.
Lite stabil grunnlov
Grunnloven befester Russlands nasjonalkonservative idealer. Regimet erklærer først og fremst hva regimet ikke ønsker å forandre. At Russland nå endrer grunnloven etter 27 år (tidligere endringer har vært rent tekniske), er ikke så underlig.
I 1993 ble dokumentet signert under uhyre kontroversielle omstendigheter. Russlands første president, Boris Jeltsin, valgte å oppløse den folkevalgte forsamlingen med militærmakt. Sentrale opposisjonspolitikere ble arrestert som kuppmakere. Blodet fløt i gatene, og det hersket lite enighet om hvordan fremtiden skulle se ut.
Grunnlover som blir vedtatt under slike omstendigheter, er sjelden stabile over tid.
Institusjoner som svekkes og styrkes At Putin nå kan sitte ytterligere to perioder ved makten, er ikke det eneste i denne pakken av endringer som vil styrke presidentens makt.
Særlig den nye makten over tilsetting og avsetting av høyesterettsdommere er verdt å merke seg – husk bare hvor viktige amerikanske dommere har vært for å tøyle noen av Trumps villeste forslag. Putins uformelle maktbase kan på sikt bli svekket, og da er det nyttig med lovfestede privilegier.
Samtidig har også parlamentet fått flere verktøy til disposisjon, blant annet knyttet til utnevnelser av både kabinett og dommere.
Ytterligere en endring som har medført en viss diskusjon, er formaliseringen av det såkalte Statsrådet.
Rådet er en av Putins egne oppfinnelser, og vil nå få grunnlovsfestet status og utvidet mandat. Skjønt det fortsatt er noe ullent hvordan rådet vil fungere, har det stort potensial til makt. Noen analytikere har derfor spekulert i hvorvidt det kan være en reserveløsning for Putin hvis presidentstolen blir for varm. I sum blir det institusjonelle grunnlaget for russisk politikk enda mer komplekst.
Er det egentlig meningsfullt å grunnlovsfeste gudstro eller historiske hendelser i en moderne grunnlov? Og hvorfor slikt hastverk? ”
Seksualitet og nasjonalhistorie i lov
De kanskje mest interessante endringene