Begge parter har litt rett
Rasisme er mer enn mange tror, men hvor mye mer?
åOpphetede debatter om undertrykkelse og ytringsfrihet er ikke noe nytt fenomen. I april 1999 inviterte Bergen Filmklubb til visning av Deep Throat fra 1972, kanskje verdens mest kjente pornofilm. Klubben mente filmen var viktig film- og kulturhistorie, verdt å se og diskutere.
Det mente ikke kvinnegruppen Ottar, som mobiliserte mot visningen.
Jeg var til stede under skrål og knuffing ved visningslokalet. Ottars erklærte mål – ifølge Bergens Tidendes referat – var «å psyke ut flest mulig» i publikum. En del lot seg skremme (eller overbevise) til å gå hjem, men filmen ble vist.
Mange vil lett kunne assosiere til dagens kulturdebatter, men ett innslag fra Bergen i 1999 er blitt enda sjeldnere. I en steinrøys 50 meter unna satt en kvinne og mann med en plakat: «Begge parter har litt rett».
For å hoppe til samtidens identitetspolitikk, er det grunn til å advare mot generaliserende påstander om at «samfunnet er rasistisk» eller «alle hvite er rasister» (i ulike varianter) og at det eneste som hjelper, er en bestemt, aktivistisk måte å være mot rasisme på.
Slikt kan forsterke problemer snarere enn å løse dem, for eksempel ved å undergrave den ytringsfriheten særlig svake grupper er avhengig av.
Skal man virkelig bekjempe at folkegrupper opplever hverandre som ulike? ”
Rasisme kan være ubevisst
Jeg har flere ganger kritisert moderne identitetspolitikk, men det er ingen grunn til avfeie substansielle erfaringer mange har. Et viktig poeng for «identitetspolitikerne» er at rasismen ikke trenger å være bevisst og ondsinnet. Det har de jo rett i.
Bedrifter i Norge er mindre tilbøyelige til å ansette en med pakistansk bakgrunn. Årsaken er neppe at sjefene tror på den hvite rasens overlegenhet, men snarere underforståtte eller ubevisste antagelser om at en med en annen bakgrunn vil ha vansker med å kommunisere med kolleger eller stille spesielle krav.
Fotballspillere omtales ulikt
Et eksempel i samme gate kan være en fersk dansk undersøkelse, som viser at europeiske TV-kommentatorer ofte omtaler fotballspillere ulikt. Hvite spillere roses for intelligens og innsats, svarte for fart og fysikk.
Dette virker fremmed for meg som Liverpool-supporter. Nesten alle stjernene på årets engelske ligamester har en annen hudfarge enn hvit. Sadio Mané og de andre roses slett ikke bare for fysiske egenskaper.
Forskerne finner likevel en slik skjevhet i et større materiale. Klart det er interessant. At den jevne fotballkommentator er en hvit mann over førti, bedrer ikke bildet, men antyder en nærliggende løsning.
Dette er likevel også et uklart terreng. Hvis jeg hugger blikket i en mann fra SørAmerika, Øst-Asia eller Afrika, er det fordi jeg synes han er attraktiv. Typiske, hvite nordeuropeere er lavere rangert.
Dette bunner i alle fall ikke en forestilling om hvit overlegenhet. Likevel tillegger jeg jo til en viss grad mennesker fysiske og mentale egenskaper ut fra hvor de kommer fra, selv om jeg vet at de individuelle variasjonene er store.
Hvor går grensen?
Er dette en form for rasisme? Jeg har møtt anklagen og reagert negativt. Årsaken er ikke bare at rasisme er det verste noen kan anklage meg for, men også at jeg oppfatter så brede definisjoner av ordet som lite fruktbare.
Bevisst eller ubevisst negativ forskjellsbehandling av folk kan bekjempes med lover, regler og holdningskampanjer, men skal man virkelig bekjempe at folkegrupper opplever hverandre som ulike?
Jeg har flere ganger skrevet at jeg ønsker meg flere forhold på tvers av etnisitet og kultur, men skjønner jo at de fleste her i verden holder seg til «sine egne».
Er det rasisme hvis en hvit foretrekker en hvit ektefelle?
Kinesere flest opplever europeere som en annen type folk enn kinesere – og vice versa. Dette er universelt.
Diskusjon skader ikke
Rasisme forstått som negativ forskjellsbehandling av andre, er heller ikke bare et europeisk og nordamerikansk fenomen.
Her kan man si at «vår» rasisme er verre på grunn av kolonihistorien og slavehandelen. Det er kanskje riktig, men også mulig å problematisere.
Diskusjonen skader ikke. Enda mindre skader det at folk som tilhører minoriteter, mye klarere enn før sier fra, forlanger mer enn overfladiske tiltak og i større grad blir lyttet til.
Det avgjørende blir hvilke konkrete utslag det får. Jeg hisser meg ikke opp over at mange minnesmerker etter politiske og militære ledere for de amerikanske sørstatene – som utkjempet en borgerkrig for å bevare slaveriet – nå fjernes i USA.
To sider av saken
Rasismen, også i klar og stygg form, er levende der. Det er bare noen dager siden president Donald Trump retweetet en video der en mann to ganger skrålte «white power» på et av hans folkemøter.
Men generelt er det å fjerne minnesmerker over noe st yg t i fortiden problematisk. Man risikerer å viske ut også minnene.
På samme måte er det sunt med bevisstgjøring om også ubevisste fordommer. Likevel blir det fort problematisk hvis man bruker rasiststempelet på «alt» og hvis man søker å begrense ytringsfriheten.
Som de utypiske demonstrantene i Bergen i 1999 skrev: Begge parter har litt rett. Lave skuldre og åpne diskusjoner er veien frem.
Grimsrud debuterte i 1990 med romanen Det er grenser for hva jeg ikke forstår.
En menneskelig triumf
– Det er nitrist at Beate Grimsrud har gått ut av tiden. Det sier Aftenpostens bokanmelder Atle Christiansen.
Han beskriver Jeg foreslår at vi våkner som kronen på hennes litterære verk.
– Å kalle det et litterært mesterverk blir fattig, bøkene hennes uttrykker en menneskelig triumf, sier Christiansen.
– Etter å ha lest en slik bok tenker man alltid «hva blir den neste?» Hun hadde en helt egen stemme.
Christiansen sier at Grimsrud var en fantasifull, leken og relevant forfatter med et varmt budskap om hva det vil si å være menneske. Uten noe jåleri.
Skrev om egen kreftdiagnose
I Grimsruds siste bok brukte hun sin egen kreftdiagnose. Hun ville skrive en historie som kunne få oss til å forstå maktesløsheten og tapet av kontroll, forklarte hun i et intervju i A-magasinet.
De norske anmeldelsene sa blant annet at boken var tøff og humoristisk.
– Jeg vet at boken er bra. Da jeg skrev den på norsk, kunne jeg lese små biter for meg selv og kjenne: Dette er veldig, veldig vakkert og veldig sørgelig. Som en blondegardin foran en sommereng. En gammel norsk folkevise, sa hun i intervjuet.
– Hva tror du har truffet så godt, spør Aftenpostens reporter:
– Fortellinger er jo det som skiller oss mennesker fra alle andre. Og denne boken rommer så mye mer enn kreftfortellingen. Jeg håper at den har fortellinger i seg som handler om det mennesket må vite om seg selv.