Northugs tidligere trener levde selv ekstremt
Steinar Mundal hadde en mistanke om hvilken vei det bar med Petter Northug. Han har selv vært der.
Han visste at den tidligere eleven hadde slitt. Steinar Mundal hadde hørt ryktene om Northugs festing og ville liv. Men da han og kona Solveig ble servert nyhetene før en frokost på Bardøla hotell, føltes likevel som et knyttneveslag i magen.
«Petter Northug er i alvorlig trøbbel». «Råkjøring». «Kokain i leiligheten». Alt var kjent kvelden før, men Mundal hadde ikke fått det med seg. Nå slet han med å ta meldingen inn over seg.
– Jeg hadde en mistanke om at det kunne gå slik, men han drakk ikke i det hele tatt som aktiv. Petter var vanvittig seriøs.
Mange likhetspunkter
Men faktum er at Steinar Mundal og Petter Northug har mye til felles: Promillekjøring, bilkræsj, et hardt liv, hårete mål, resultatjag, narkotika, fyllearrest og det å skuffe sine egne.
I nesten hele Northugs karriere som langrennsløper var Mundal i teamet, slik han nå er for lillebroren Even i Team Telemark.
Han var der da Northug vant sitt første klassiske verdenscuprenn i Kuusamo. Han var der da Northug herjet i VM og OL.
Da langrennskongen ble stanset på den ville ferden på E6, visste Mundal hvordan han hadde det.
Det var slik han selv hadde levd. Ekstremt og langt over grensen. Alltid på jakt etter spenning. Men der vestlendingen tok livet sitt til ytterpunktet, på terskelen til døden, håper han at Petter Northug får den hjelpen han trenger. En erstatning for adrenalinkicket som toppidretten ga ham. For Steinar Mundal ville ikke ha hjelp.
I boken Du vinner hvis du vil, som lanseres tirsdag, beskriver langrennstreneren det evige jaget etter spenning. Han merket det allerede som barn. Unggutten kjedet seg på gården i den vesle bygda Brekke i Gulen.
Sau, kyr og hest var ikke noe for ham. Han lurte seg unna gårdsarbeidet og drømte om å bli politimann.
Det ble han.
Om tomrom og isolasjon
Mundal hadde drevet med idrett hele livet, tatt trenerutdanning og fått resultater med mange langrennsløpere. Derfor fikk han tidlig på 1990-tallet tilbud om jobb som landslagstrener i Canada. Da tok drikkingen helt av. Rusen tok en stadig større del av livet hans.
Ensom og isolert i leiligheten ble alkoholen en venn som ikke stilte krav, men som lindret smerten.
Det hjalp mot Bekhterevs-sykdommen. Den som Mundal tidlig hadde merket gjorde noe med kroppen hans, men som først fikk et navn da han var i 30-årene. Leddgikten var god å ha som unnskyldning da han drakk som heftigst.
– En dårlig unnskyldning, sier han nå.
Ble reddet av klærne
Mye er fortalt tidligere, som at han ble bedt om å reise hjem fra Canada etter OL i Nagano i 1998. Han mistet jobben. Det samme skjedde da han fikk sparken på det norske landslaget før VM i Lahti i 2001.
Det ble 15 år med fornedrelse. Inn og ut av institusjoner som skulle hjelpe ham til å mestre en hverdag uten alkohol. Og til slutt det som ble vendepunktet i 2007:
Han prøvde å ta sitt eget liv.
Det skjedde ved Akershus festning i Oslo. Heroinselgeren fikk oppdraget med å sette sprøyten i armen til den velkledde kjøperen som var ektemann, far og bestefar.
Nettopp klærne, det at han ikke passet inn i dette miljøet, mener Mundal er årsaken til at han lever i dag. En barmhjertig samaritan ringte nødnummeret 113.
Alkoholikeren ble forskrekket da han våknet og oppdaget at han var i live. Han som ville gjøre slutt på alt fordi han var blitt en plage for sine nærmeste og mange andre.
Men han var også lettet og bestemte seg for en ny strategi: Å ta én dag av gangen uten rus. Sakte ble det vanvittige suget borte.
Tid til å tenke
Steinar Mundal har holdt en rekke foredrag de siste årene. Mange vil ha råd av mannen med ekstreme erfaringen. Han som ikke hadde kontroll, men fornektet problemene utad.
Kona Solveig lot seg ikke lure, men mannen hadde 250 reisedøgn i året. Og hun var bare over noen få ganger da han bodde i Canada. Det var bedre for henne å være hjemme med to barn.
Hurragutten ble en mester i å skjule hvor ille det sto til. Gjemte flaskene. Kanskje tok han med seg noe av det han hadde lært i etterretningstjenesten som politi. Som da han var på overlevelseskurs med PST i England på 1980-tallet. Regelen var slik: Ikke gå i fellen. Unngå å bli tatt. Da måtte han skifte identitet. Utgi seg for å være en annen.
For den urolige sjelen Mundal passet denne type jobb perfekt. Han likte å spane. Spenningsgenet ble tilfredsstilt.
Målbevisste utøvere trigget ham
Idretten var likevel det som fylte tomrommet. Være nær langrennsløpere som ville noe. Påvirke dem, lære bort riktig teknikk, kommunisere. Han lyttet. Hørte på hva elevene sa. Kom med sin erfaring. Som da han var trener for et sterkt rekruttlag der Espen Bjervig, Anders Aukland, Tor Arne Hetland og Egil Kristiansen var blant de aktive. De sto på terskelen til tilværelsen som toppløpere. De var krutt. Og alkoholikeren visste hvordan han skulle tenne dem.
Men Bjervig, han som i dag er langrennssjef i Norges Skiforbund, kom med en skarp advarsel, minnes Mundal. Han var ikke redd for å si fra. Treneren ble bedt om «å ta seg sammen». Det skjedde da Mundal kom for sent til et møte eller en trening. Trolig hadde det blitt litt fuktig dagen før.
«Du ser at jeg ikke er helt edru?»
Men det var én løper som skulle bety mye for treneren med alkoholproblemene og det frynsete ryktet.
– Det var like her nede, sier Mundal og snur seg i stolen mot det store stuevinduet.
Veteranen peker retning Konnerud stadion, der han selv hadde gått tre- og femmil, pluss stafett under NM i 1978.