Fengslende innblikk i folkekongens barndom
God og grundig biografi, som likevel ikke kommer helt forbi kong Olavs hemmelighetsfulle smil.
Kong Olav V sovnet stille inn på Kongsseteren den 17. januar 1991. Snart vokste det frem et hav av brennende lys og blomster i haugene av snø utenfor Slottet.
Etter 33 år som monark, hadde den første norske kongen som hadde vokst opp i Norge siden middelalderen, blitt en «folkekonge».
Snaut 30 år etter Kong Olavs død slipper professor og forfatter Tore Rem kongebiografien Olav V. Den Fremmede, 1903-1940, som er tittelen på det første av tre bind.
Det er et praktverk som går i dybden på livet frem mot andre verdenskrig, rikt illustrert med fotografier. Den er grundig og godt strukturert, med et stort kildegrunnlag.
Rem skriver med en forskers overblikk, men uten en overdreven ærbødig tone.
Et ensomt barn. For dem som er interessert i kongehuset, eller i nyere norsk historie og statsdannelse, er denne boken en gave. Den blir nok også en gave – under mange juletrær. Det kan dog tenkes den er litt for detaljert og formell i tonen for den som vil ha en lettbeint gjennomgang av Kong Olavs tidlige liv.
Som grunnlag for å psykologisere og bruke barndommen som nøkkelen til å forstå et menneskes innerste vesen, er boken vellykket. Her kan man tenke sitt.
Rem viser oss for eksempel privatlæreren Halldis Bomhoffs dagboknotater om den ensomme barneprinsen som var omgitt av voksne: «Om ettermiddagen, d.v.s. fra 1⁄2 3 av (kl. halv tre, red anm.), har han til min usigelige glæde, barn hos sig.»
Den unge Olavs skoleevner, idrettstalent og manérer er under lupen. Man får stor sympati for barnet Olav, med lesevanskene og datidens manglende innsikt i dysleksi.
Der Lars Roar Langslet i sin biografi Kong Olav V av Norge (1992) runder barndommen frem til myndighetsdagen på fjorten sider, har Rem et helt bind til rådighet. Han er mer direkte og mindre skjønnmalende enn biografene som kom før ham.
Her er likevel ingen spekulasjoner om kongens opphav, eller rykter om damehistorier. De som forventer seg en vittig eller sarkastisk tilnærming til de kongelige, slik vi ofte ser i britiske biografier, får ikke det her. Rem sier i forordet at han vil se på kongehuset med et visst «skråblikk», men han følger i liten grad opp.
Hit, men virkelig ikke lenger. I forordet skriver Rem også at han lurer på om det finnes noe «jeg» i alt kildematerialet. «Var Olav noen gang noe annet enn sin rolle? Ble han i det hele tatt gitt anledning til å uttrykke sin personlighet»? undrer biografen.
Etter å ha lest første bind føler man virkelig at forfatteren viser oss nettopp dannelsesreisen til en ung mann som har forventningene til et helt land og to innvandrerforeldre på sine skuldre. Her er personlighet så det monner. Temperament og freidighet.
At Olav var noe mer enn sin «rolle», er selvsagt. Han hadde kone og tre barn, kompiser han dro på seilturer og fjellturer med. Han hadde et helt liv som han holdt for
Foto fra boken: Margrete Svendsen seg selv, og spesielt livet med Märtha forblir privat også etter å ha lest denne biografien.
Fine fotografier. Kong Olav var også den første mediekongen. I denne boken er det mange herlige bilder. Enkelte av dem sier, som det heter, «mer enn tusen ord». Et bilde viser en ung kronprins som hopper tau – mens en gardist slår tauet. Ingen jevnaldrende lekekamerater der i kongsgården, nei.
Boken er også en fortelling om Norge. Den åpner med en kostelig beskrivelse av medienes strev under den nye kongefamiliens pilegrimsferd mot kroningen i Nidarosdomen, der de fleste journalistene reiste pr. sykkel. Mange havarerte, men to danske journalister holdt ut: «De to danskene skal til og med ha endt opp med å sette «en smuk Cyklerekord» for strekningen Gudbrandsdalen – Romsdalen.»
Alt for Norge og eget privatliv. Jeg tipper dronning Margrethe av Danmark (kong Haralds tremenning) har rett. I intervjuet Lars Roar Langslet gjorde med henne til hans biografi, forteller hun: «Kong Olav var opptatt av den rette balanse mellom nærhet og distanse i monarkiets utfoldelse (...) I mine øyne personifiserte han på mange måter Norge. Jeg pleier å si at i Norge kan man gå ubesværet fra livkjole til genser, og det kunne i høy grad kongen!»
Kanskje dette var selve nøkkelen til hans suksess og overskudd i gjerningen. Han klarte dette magiske skillet mellom jobb og «jeg». Bra for ham, kjedelig for de nysgjerrige.
Til slutt står han igjen frem for oss, i sin vante treenighet, hoppkongen, seilkongen og en av gutta i militæretkongen, som smiler sitt tvetydige Mona Lisa-smil.