Sannheter om løgnen
Denne boken er et ypperlig redskap til å analysere Donald Trumps tåkelegging.
Lars Fr. H. Svendsen er professor i filosofi og har tidligere utgitt populærvitenskapelige bøker som Kjedsomhetens filosofi (1999) og Ondskapens filosofi (2001).
Å lyve er å si noe man ikke mener er sant i en kontekst hvor andre med rimelighet kan forvente at man snakker sant, ifølge Svendsen.
Å lyve blir da et brudd på kontrakten der vi betrakter hverandre som frie og likeverdige.
Vi forventer derimot ikke full ærlighet i en «takk for maten»-tale eller i en nekrolog. Det finnes ikke bare patologiske løgnere, men også patologiske sannsigere som mangler en forståelse av sosiale situasjoner, skriver Svendsen.
Bullshitteren. Et av begrepene Svendsen drøfter, er «bullshit». Mens en løgner sier noe annet enn hva som er tilfelle, bryr «bullshitteren» seg slett ikke om hva som er tilfelle.
En «bullshitter» vil tåkelegge et saksforhold. Boken gir oss her ypperlige redskaper til å analysere Donald Trump.
Svendsen er best når han viser hvordan filosofene har diskutert sannhetsspørsmålet i politikken.
Machiavelli sa: lyv i vei hvis det lønner seg for en selv eller staten. Andre anser tillit som en av de viktigste sammenbindende kreftene i samfunnet. Uten sannhet finnes kun den sterkestes rett. Mindre interessant er Svendsens egne, mer private erfaringer.
Diktningens sannhet. Hva med skjønnlitteratur og fiksjonen? Diktekunsten er ærlig fordi den ikke foregir å være sann, skriver Svendsen, med henvisning til Kant. At en bok er merket som «roman», er tilstrekkelig for å vise at det som står i boken, ikke skal leses som et uttrykk for sannhet. Men, legger han til, et tvilstilfelle er den såkalte virkelighetslitteraturen.
Effekten av å bruke identifiserbare personer kan utvilsomt ha estetisk verdi. «Prisen man kan måtte betale for en slik overskridelse av fiksjonen mot virkeligheten, er at man pådrar seg et ansvar for å være sannferdig og en risiko for å være løgnaktig.»
Dette er interessant, og Svendsen kunne fulgt opp med å kommentere debatten rundt Knausgårds Min kampserie eller Vigdis Hjorts Arv og miljø, om mulige seksuelle overgrep.
Dette hadde vært interessant fordi Svendsen diskuterer «falske minner», noe som har vært trukket frem i forbindelse med Hjorths bok. «Vi kan si at i den grad en roman kan være sann, kan den også være løgnaktig,» sier Svendsen. Men han gir dessverre ingen eksempler eller utdyper det.
Blir kunsten for vanskelig for sannhetsbegrepet? De siste tiårene har flere forskningsprosjekter hatt med kunstnere på lik linje med vitenskapsfolk, ut fra tanken om at kunst også kan være sannhetssøkende. Her gjenstår det altså mer å si.