Skyhøyt toppnivå
Poprockvisesangeren Nordstoga treffer oss med noen sterke enkeltlåter.
SFoto: Heiko Junge pelemannen Odd Nordstoga (47) satte et musikalsk karrierehøydepunkt med sitt forrige album Kløyvd i 2018. Selv omtalte han det som «et mislykket popalbum». I stedet ble det et flott dobbeltalbum som rommet mye mellom folkemusikk, vàr visesang og energisk rock. Alt bygd på sterke melodier og tekster om livet det utfordrende.
Nye Fatig Ferdamann har ikke like mange låter. Ikke like mange sterke låter heller. Men de beste her er så gode at jeg lytter igjen og igjen.
Årets norske låt? Da koronaepidemien traff landet i mars, var Nordstoga en av de første artistene som lykkes med strømmekonsert på nett. Alene på Sentralen i Oslo spilte han for 70.000 seere. En konsert som via blant annet vipps samlet inn over en halv million kroner i støtte til Røde Kors. Men også en konsert som bød på offentlig urfremføring av «Fatig ferdamann».
«Treffer som en knyttneve», skrev jeg i min anmeldelse av den over seks minutter lange låten den gangen. Et halvår senere åpner den albumet med samme navn, og den har ikke mistet noe av sin kraft. Jeg tror vi snakker om årets norske låt.
«Fatig ferdamann» har roen, flyten og styrken som slike folkaktige visesanger skal ha. Mildt messende og fengslende. Ikke minst har den teksten vi må lytte til nå. Den om ærlig tro og tvil. Om å kjenne på godt, og å kjenne på vondt. Og å vite at det ikke finnes et endelig (religiøst) svar der fremme, men at vi dømmes etter valgene vi tar her og nå. En kortere instrumentalversjon av låten avslutter også albumet på ypperlig vis.
De lengste er de beste. De beste låtene på Fatig ferdamann er de lengste. De som bygger seg sakte, men sikkert opp og lar både musikken og historien utfolde seg. Tittelkuttet er allerede nevnt. Nesten like sterk er den melankolske høstballaden «Julinetter».
Denne har også roen og flyten som trengs når Nordstoga vil fortelle om disse følelsene som kan dukke opp gjennom en sommer, men som kanskje ikke er like lett å ta med seg inn i den mørkere høstens hverdag. Et nytt bekjentskap, en erkjennelse, et valg. Låten gir ingen klar beskrivelse av hva det er, men temaet bør være gjenkjennelig for de fleste.
Det gjelder nok også albumets lengste låt, «Så lenge eg har selskap». I motsetning til de to som allerede er nevnt, er dette en akustisk vise som vokser seg til en fullverdig rockelåt som avslutter i et nesten gospelaktig landskap med kor. Det handler om å finne trøst i at andre også kan gå på en smell i alle valgene man må ta gjennom livet. Uten at det må regnes som fullstendig krise:
«Så lenge eg har selskap, greier eg alt. Så lenge eg veit me er fleire, så kan det ver’ aldri så kaldt. Så lenge eg veit det er fleire, som ikkje stakk av om det gjaldt. Så lenge, så lenge, så lenge greier eg alt.»
Skyhøyt toppnivå. Fatig ferdamann byr også på en fin duett mellom Nordstoga og Tuva Syvertsen fra snart albumklare Valkyrien Allstars. De to er gode venner som kler hverandre musikalsk. Opptaket av lille Odd som lærer seg dans for å kunne by opp jentene, er også morsomt. Den påfølgende låten «Dans, dans, dans» er derimot ikke like god.
Andre låter med noen enklere tekster trekker også helhetsinntrykket litt ned. Nordstoga er best når han graver dypt i tankene. Toppnivået her er uansett skyhøyt. Det er bare å sette låten «Fatig ferdamann» på, gang etter gang.