Rått portrett av Billie Holiday
Ny film om jazzlegenden gir oss fremfor alt musikken.
Jeg var blitt advart på forhånd. I dette portrettet har filmskaperne gjort det «utenkelige». De har kolorert noen av de originale svart-hvite konsertopptakene. Derfor var jeg skeptisk. Men i møte med Billie Holidays forførende stemme i åpningsminuttene, og varmen fargene tilførte konsertatmosfæren, lot jeg meg overvelde av «that ole devil called love».
Så istedenfor å krangle om de etiske sidene ved å farge arkivopptak, aksepterer jeg (i hvert fall delvis) regissør James Erskines forklaring. Han har ønsket å introdusere nye generasjoner for Holidays musikk.
For det er noe filmskaperne aldri slipper taket på. Den hypnotiserende virkningen stemmen fortsatt har på oss. Den kan minne om en purrende klagesang som smyger seg langsomt rundt oss, før den treffer oss med noen av musikkhistoriens råeste tekster og refreng.
Usentimentalt
Dette er likevel ingen tradisjonell musikkdokumentar. Ved siden av musikken har Erskine valgt å la alle de som kjente Holiday og spilte med henne, slippe til med sine stemmer. Vi ser aldri ansiktene deres. Men filmskaperne har tilgang til et rikt og spennende nok billedmateriale til at det ikke blir et savn.
Disse intervjuene med kjente og ukjente personligheter ble gjort av journalisten Linda Kuehl på 1960-tallet. Det som kommer frem er mer ufiltrert og, for noen, sjokkerende, enn hva vi er vant til fra for eksempel Netflix’ mer generiske artistportretter.
Kuehl nekter å se på Holiday som et offer. Hun får, med sine uredde spørsmål, frem åpenhjertige og fargerike beskrivelser av sangerens personlighet.
Det er et komplekst og usentimentalt portrett som tegnes, der alle mytene som er spunnet rundt Billie Holidays liv, blir konfrontert med tidsvitnenes egen levendegjøring.
Politisk forfølgelse
Holiday var født inn i fattigdom og prostitusjon, og hun ble voldtatt som barn. Kuehl går så grundig til verks at hun oppsøker en av hennes halliker.
Barndommens traumer skulle forfølge henne. Samtidig var de et voldsomt incentiv for å lykkes. Holiday kunne være hensynsløs. Hun drev ikke bare rovdrift på seg selv, men også på flere av kvinnene og mennene som var hennes seksuelle partnere. En av hennes drikkesøstre omtaler henne som en «tigresse». Vennene legger heller ikke fingrene imellom når de beskriver hennes angivelige masochisme.
Film
Billie
På kino.
Regi: James Erskine.
Med: Billie Holiday, Linda Lipnak Kuehl, Count Basie, Tony Bennett, Sylvia Syms. USA.
Dokumentar.
Aldersgrense 12 år
Hun ble sammen med menn som mishandlet henne. Hun spilte selv opp til denne makabre dansen, mente de.
Samtidig er det ingen tvil om at den politiske forfølgelsen bidro til hennes destruktive livsførsel. Vi hører en FBIetterforsker fortelle om hvordan de brukte hennes dopmisbruk for å få oppmerksomhet rundt byrået i mediene. En praksis som skulle videreføres overfor andre kvinner i underholdningsbransjen som var «dårlige» eksempler (sist sett i Seberg, filmen om Jean Seberg).
Makeløs stemme og ansikt
Det var låten «Strange Fruit» som først påkalte FBI-sjef J. Edgar Hoovers vrede. Selv i dag er den sjokkerende med sin dvelende tone og brutale tekst om lynsjing av svarte i sørstatene.
Holiday sa hun bare kunne synge godt om det var personlig følt. Og mer personlig ble det ikke, da hun fortsatt på høyden av karrieren ble nektet værelse på hotellene i sørstatene under turneer der. Så lenge filmen slipper oss tett på Holiday, er det ikke noe annet sted man ønsker å være.
Forsøket på å flette inn en parallell fortelling om Kuehl, den hvite middelklassekvinnen som ville skrive bok om artisten, er ikke like vellykket. Hennes liv blir en utydelig skisse som ikke helt finner sin plass ved siden av denne musikalske giganten. Det er likevel engasjerende nok til at det ikke ødelegger for filmens fremste anliggende, som er å vise hva som gjorde Holiday til en så unik sanger og artist.
Filmens største kvalitet finner vi i nærbildene av Holiday, under fremførelsen av sangene. Det var et ansikt som utfylte stemmen med et like makeløst følelsesregister.