Camilla Wicks

Camilla Wicks er død, 92 år gammel. Hun fikk internasjonalt ry som solist i en tid da ikke mange kvinnelige fiolinister fikk det. Hun var en inspirerende professor på flere universiteter og musikkonservatorier i USA og Norge.

Hun ble født 9. august 1928 som barn av musikerforeldre. Faren var norsk, og moren hadde norske aner. Camilla maste seg til en fiolin da hun var tre og et halvt år gammel. Med undervisning fra foreldrene og en medfødt musikalitet kunne hun fremføre Vivaldis konsert i a-moll som fireåring. Da hun var ti år gammel, flyttet familien til New York slik at hun kunne studere hos Louis Persinger ved Juilliard School of Music

I slutten av tenårene opptrådte hun med ledende amerikanske orkestre og dirigenter. Hun dro på lange turneer i Europa.

Hennes briljante virtuositet, lyriske prakt og trollbindende spillestil ga henne muligheten til en stor solistkarriere etter andre verdenskrig. Flere skandinaviske komponister tilegnet henne verk.

Like mye en familiemor som den fødte utøver var hun et tydelig eksempel på hvor vanskelig det er å forene de to. Hun pensjonerte seg i sine tidlige trettiår for å vie seg til sine fem barn. Senere gjenopptok hun konsertene. Selv om hun ikke ble like fremtredende, var spillingen hennes glimrende og stadig søkende. Repertoaret var eklektisk, og hun gravde frem skjulte skatter som sonater av Ravel og Germaine Tailleferre.

Søsteren hennes fortalte at Isaac Stern kalte henne «the greatest violinist». Da han ble spurt om han mente den største kvinnelige fiolinisten, svarte han: «No, I mean the greatest.»

Wicks berørte mange. Hennes musikalske forståelse var ekstraordinær. Hun var sjenerøs og helt uten nykker. Hun var sterk, men følsom; privat, men livsglad; sofistikert, men ydmyk.