Ikke grunnlag for søksmål mot Michelet og Gyldendal

Ytringsfriheten bidrar til å få frem sannhet. Det betyr ikke at alt som sies, må være sant. Men når usannheter presenteres i det offentlige rom, kan andre ta til motmæle. Gjennom slike diskusjoner kommer vi litt nærmere en sannhet. Slik sett er Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?, motboken fra Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen og debatten etter dette et eksempel på hvordan ytringsfriheten fungerer og skal fungere. Jeg er ikke historiker og vil ikke mene noe om innholdet i disse bøkene.

Ytringsfriheten er rettslig forankret i Grunnlovens paragraf 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10. Etter begge disse kreves at begrensninger i ytringsfriheten skal fastsettes i lov. Vernet av folks ære er en slik lovbestemt begrensning. De nærmeste kan kreve oppreisning ved krenkelse av en avdød persons ære inntil 15 år etter at vedkommende døde. Etter 15 år har avdødes ære ikke lenger noe rettslig vern. De personene som oftest har vært nevnt i diskusjonen etter boken, døde for langt mer enn 15 år siden. Men jeg har ikke oversikt over hele persongalleriet.

Det finnes ingen lovbestemmelser som pålegger noen å trekke tilbake en bok på grunn av feil i boken. Man tar til motmæle, man forbyr ikke boken.

Etter min vurdering er det ikke noe rettslig grunnlag for et eventuelt søksmål mot Marte Michelet og Gyldendal.

En lengre versjon av dette innlegget er publisert på Olav Torvunds blogg.