Hva skal idrettens fremste oppgave være?
Idretten må ikke svikte sin viktigste funksjon», skriver Aftenpostens kommentator Daniel Røed-Johansen. Utgangspunktet for kommentaren er en fersk rapport. Den viser idrettens forhold til en rekke utfordrende politiske temaer, for eksempel integrering, utenforskap, rasisme og maktfordeling.
Røed-Johansen mener at idretten ledes av en middelklasse med særlig omsorg for egne barn. En sosial skjevhet fører til utenforskap og manglende integrering. Flere barn og unge er uten tilgang til de aktuelle kulturelle koder og den tilhørende økonomiske frihet de på innsiden nyter.
Kan ikke overraske
Det er neppe slik at middelklassen dominerer på ledernivå i idrettslagene på landsbasis. I rekrutteringen til slike verv kan sterk idrettsinteresse, fleksibilitet i yrket og god økonomi slå gjennom. Rekrutteringen gjøres også på demokratisk vis.
Det kan ikke overraske at en frivillig organisasjon bæres av mennesker med interesse for organisasjonens formål. Det vil si å rekruttere barn og unge til et fellesskap hvor likeverd, glede og fair play gjelder. Dette har vært den frivillig organiserte idrettens formål gjennom vel 150 år.
Dugnad har holdt tradisjonell og nyvunnen idrettslig kunnskap levende gjennom utfordrende faser av samfunnets utvikling. Frivillig idrett har vunnet en posisjon i norsk samfunnsliv. Samtidig som det har bidratt til folkehelse, opplevelser, glede og identitet.
En rettighet?
Skal en forstå Røed-Johansens formulering dit hen at «dagens idrett» har andre, viktigere formål enn de som har preget frivillig idrettsarbeid i Norge i årtier?
Er idrett blitt en rettighet på linje med andre sosiale goder? Har idretten ansvar for at dette er noe alle får tilgang til? Har lederne pådratt seg en ansvarsutvidelse i jakt på offentlige penger og samfunnets anerkjennelse uten å forstå konsekvensene?
Forskere som tar fatt på idretten for å finne avvik fra en politisk-faglig tidsnorm, vil selvfølgelig kunne finne klanderverdige forhold. Idretten har eksempelvis speilet samfunnets mannsdominans og kvinnefravær. Dette er blitt påpekt, kritisert og til dels rettet på uten at den organiserte idretten er blitt radikalt endret.
En dramatisk endring Homohets, trakassering og rasistiske utbrudd har skjedd – og kommer til å skje. Det bør møtes med fast og resolutt reaksjon. Slik tidsriktig sosialetisk renselse vil hele tiden måtte være aktive prosesser i en levende frivillig idrettsorganisasjon.
Hva skal den frivillig organiserte idrettens fremste oppgave være? Å ta hånd om dem som søker til idretten? Eller skal dette endres til at idretten skal ha et primæransvar for dem som ikke kan, vil, ønsker eller forstår idrettens bidrag til et godt liv? I så fall er dette intet mindre enn en dramatisk endring.
Idretten kan miste seg selv i jakten på å løse sosialpolitiske oppgaver ivrige politikere sliter med å finne adekvate løsninger på.
Idretten kan miste seg selv i jakten på å løse sosialpolitiske oppgaver ”