Det var sårt og uvirkelig, men nedturen skulle ta henne til de største toppene
«Neeeiiii!!!» Mamma ropte så høyt hun kunne. Datteren hadde nettopp misset det som alle trodde ville bli et gullhopp.
Noen få sekunder kan ødelegge mye, men også gi muligheter. Som da skihopperen Maren Lundby, som siste VM-deltager, satt på toppen av hoppbakken i Lahti 24. februar 2017.
Før VM hadde hun vunnet fire verdenscuprenn. Nå var 22-åringen i ledelsen etter 1. omgang. Hun kjente på en viss nervøsitet og et press, men det var enda tøffere for familien på tribunen. Mor Kristin, bror Øyvind og søster Tonje sto med håp og plakat. Det var mørkt og kaldt, men de ventet på det store den kvelden.
Så skjedde det som ikke er uvanlig i idretten. Den største feiler. Lundby hoppet for kort. En nesten sikker VM-tittel var blitt til 4. plass, nedtur og tårer.
– Jeg var langt nede den kvelden, men jeg lærte mye, sier Maren Lundby i dag.
Den unge veteranen
Nå er hun i sitt syvende ski-VM, denne gangen i Oberstdorf. Selv om sesongen har vært litt trøblete, med en kneskade fra mai til desember, er 26-åringen optimistisk.
For det hun lærte i Finland, har tatt henne til de store høyder. Hun vet hva hun går til.
– Planen i Lahti var å være veldig offensiv uansett hva, men så ble jeg for offensiv, for tent.
Hun måtte i etterkant snakke med en ekspert i idrettspsykologi på Olympiatoppen for å få kontroll. Anders Meland hjalp henne til å sortere tankene. Hun ble ikke lenger overtent.
– Vi jobbet mye med det å klare å ha fokus. Det arbeidet jeg gjorde, dannet helt klart grunnlaget for hele neste år. Jeg visste at jeg kunne vinne et OL- og VM-gull. Derfor satte jeg meg raskt nye mål fordi jeg tok lærdom av det jeg gjorde i Lahti.
Så kom gullene
Allerede året etter ble hun olympisk mester i Pyeongchang, og deretter innkasserte hun VM-gull i Seefeld i 2019. Det er den tittelen hun nå skal forsvare i den lille bakken.
Og med tanke på tre sammenlagttriumfer i verdenscupen og vinner av 30 verdenscuprenn i karrieren, er Lundby en skihopper som har kommet lenger enn noen andre i norsk hopphistorie. Uansett kjønn.
Selv om kneskaden og pandemien har ført til færre treningshopp og færre konkurranser, er Lundby på hugget.
– Det er litt ubehagelig ikke å ha gjort det som jeg vanligvis gjør før et mesterskap, men samtidig vet jeg at jeg har så mye inne. Jeg har jobbet meg sakte, men sikkert tilbake til hovedmålet: Å vinn et nytt VMgull.
Lang vi tilbake
Hun kom ikke på pallen i NM tidligere i sesongen og har heller ikke en individuell pallplass i verdenscupen i vinter. Men Lundby var på laget som vant miks i siste verdenscuprenn.
– Jeg føler at jeg kan ta gull i liten og stor bakke, sier totningen, som ikke er redd for å gå ut med tankene sine.
Det trigger henne.
Selv om kvinnene nå skal være med på fire konkurranser, betyr det noe ekstra at de er med i storbakken for første gang. Og i den bakken har Lundby hoppet mange ganger med hell.
– Ja, den lille bakken har jeg stort sett trøblet litt i, kanskje med et par pallplasser. I den store bakken har jeg vunnet to ganger og generelt hatt en god følelse i.