Det siste jeg vil, er å påføre noen skam

Med rusreformen ønsker jeg å ta vekk skammen og skylden som mange rusavhengige og deres pårørende føler på.

Jeanette Flagstad, som er pårørende til en som er rusavhengig, skriver i Aftenposten at jeg forsterker pårørendes skam.

Kjære Jeanette Flagstad. Det siste jeg vil, er å påføre deg eller andre pårørende mer skam. Jeg er helt enig med deg i at det er svært mange grunner til at en person blir rusavhengig.

For noen unge er det forlokkende å flørte med det farlige og forbudte. Samtidig vet vi at det er en klar sammenheng mellom det å ha hatt det vanskelig eller opplevd noe traumatiserende i barndommen, og det å få rusproblemer. Det trenger slett ikke handle om forholdene i hjemmet, det kan være helt andre forhold som spiller inn.

Jeg sier ikke dette for at pårørende skal føle på skam, men for å understreke viktigheten av at vi klarer å hjelpe barn som har det vanskelig, bedre enn i dag.

Det aller viktigste vi gjør for å forebygge rusproblemer og rusavhengighet, er tidlig innsats overfor barn og unge. Personer som har rusproblemer, er blitt stigmatisert og straffeforfulgt lenge nok. I tiår er de blitt truet og jaget fordi de var lovbrytere.

Dette har preget holdningene våre til personer med rusproblemer. De har måttet bære skylden og skammen for sin egen avhengighet. Jeg vet at svært mange pårørende gjør alt de kan for å hjelpe sine kjære. Jeg har hørt om fortvilte foreldre som tar opp lån for å betale sine rusavhengige barns bøter. Holdningene våre har også påført pårørende mye skyld og skam. De lider i stillhet. Slik skal det ikke være.

Derfor er på høy tid med en rusreform. Ikke bare en reform som endrer lover. Men en reform som endrer holdninger. er andelen over 50 prosent ved Oslo Met mot 25 prosent ved NMBU. På instituttnivå er forskjellene enda større.

Finseraas og Midtbøen fant i en nordisk studie at menn ikke ble vurdert som bedre enn kvinner, snarere motsatt. Men undersøkelsen er utilstrekkelig for å avvise diskriminering.

Vår forskning viser at diskriminering forekommer, men det varierer mye. Lokale forhold som arbeidsmiljø og instituttleders innsats har stor betydning. Å se verdien av god kjønnsbalanse og gjennomføre inkluderingstiltak som motvirker diskriminering, er kritisk. Generelle påstander om at kvinner diskrimineres er handlingslammende. Tiltak for bedre kjønnsbalanse lykkes, og lokale tiltak har effekt. Forskningsrådets kjønnsbalanseprogram stimuler til økt innsats. Her må institutter og forskningssentre være i fokus.