Norges kolonihistorie

toriker Ragnhild Hutchison.

Hun har forsket på 1700-tallets historie i mange år, og nå leder hun Tidvis, selskapet som har laget byvandringen «Edvard Sills’ eventyr».

– Mange vet ikke at det kunne være personer i Norge som var brune i huden på denne tiden. Og hvis man får høre om det, tenkere man at de utelukkende hadde tragiske skjebner. Edvard Sills’ historie viser noe annet. Han klarte seg bra. Han tok snekkerutdanning, og han fikk venner og etter hvert familie.

Hutchison sier at dette delvis kan skyldes at oppfatningen av «raser» ikke var utviklet og allmenngjort på slutten av 1700-tallet.

– Selv om mørkere hudfarge ofte ble assosiert med det å være slave på 1600- og 1700-tallet, var det først på 1800-tallet at vitenskapen «bekreftet» mytene om rasehierarkier. Det vil si den feilaktige sammenheng mellom hudfarge og egenskaper som intelligens. Derfor er det ikke gitt at folk i Christiania som møtte Edvard Sills, tenkte på ham som mindre verdt eller mindre intelligent, sier hun.

Hun legger til at Sills likevel skilte seg ut, og at dette nok var en belastning.

– Det er slitsomt å være annerledes, og selv om det ikke er dokumentert, kan vi anta at han kjente på dette. Det kan være

Fra starten av 1600-tallet og til starten av 1900-tallet hadde Danmark-Norge kolonier flere steder i verden.

Det inkluderte besittelser i India, Ghana og øyene St. Thomas, St. John og St. Croix i Karibia.

På St. Croix var økonomien nesten utelukkende basert på plantasjer drevet av slaver. Livet for slavene på St. Croix var brutalt. Arbeidet var hardt, og straffene var nådeløse for dem som prøvde å gjøre motstand.

Sukker, kaffe og tobakk produsert av slavene ble sendt til Danmark og Norge der det ble konsumert. derfor han flyttet tilbake til St. Croix etter hvert.

– Hvor mange var det med annen hudfarge på denne tiden?

– Det er vanskelig å vite. Igjen fordi hudfarge ikke ble sett på som veldig relevant. Det ble derfor ikke registrert noe sted. Vi har likevel dokumentasjon på at det var en håndfull andre på cirka samme tid. Noen av dem var også gift og hadde familie.

– Vi ble alle veldig fascinert

Füsser Hurtado Martinez er selv født i Karibia, nærmere bestemt på Cuba. Siden konen Håndlykken er født i Norge, kan det tenkes at sønnene Rio og Tiago ligner på Edvard Sills i hudfarge.

Det er en grunn til at familien MartinezHåndlykken er en av de første som tester ut «Edvard Sills’ eventyr». Ragnhild Hutchison forteller at de nemlig skal ha noe av takken for at prosjektet ble noe av.

– Jeg møtte familien under en annen byvandring, og da fortalte jeg dem om Edvard. Da lyste de to guttene opp. Jeg så det var spennende for dem. Og for foreldrene.

Det fikk Hutchison til å satse på historien om Edvard Sills. Füsser Hurtado Martinez bekrefter historien.

– Vi ble veldig overrasket over at det bodde folk som så ut som oss i Norge allerede da, sier han.

Å se seg selv i historien

Guro Håndlykken mener det er viktig for barn med minoritetsbakgrunn å se mangfoldet i norsk historie.

– Det er fint å kunne «se seg selv». Det kan gi deg rollemodeller, og det er det lettere å bli interessert i historien, sier hun.

Hun og mannen synes også at initiativ som «Edvard Sills’ eventyr» gjør det lettere å snakke med barna om rasisme.

– Det er lettere å forklare hva rasisme er, når man kan historien om kolonitid og slaveri, sier Martinez.

Håndlykken legger til at historien til Edvard Sills er ekstra viktig fordi den illustrerer kjærlighet på tvers av kulturer.

– Tiago var veldig opptatt av om Edvard ble mobbet fordi han så annerledes ut. Det er fint å høre at han hadde gode venner og kjærester. Det viser at folk alltid er blitt glad i hverandre, uavhengig av hudfarge.