Klassiker uten lekenhet
Visuelt tiltrekkende, men grunn filmatisering av en av 1900-tallets beste romaner.
Film
Berlin Alexanderplatz
På kino
Regi: Burhan Qurbani
Med: Welket Bungué, Jella Haase, Albrecht Schuch, Joachim Król, Annabelle Mandeng, Nils Verkooijen Drama
Tyskland
Aldersgrense 15 år regissør Henning Carlsen kjent. Nettopp fordi Carlsen klarte å gi noe av bokens subjektivitet en filmatisk parallell. Berlin Alexanderplats har mer til felles med sistnevnte. Dens grenseløshet er vanskelig filmatiserbar. Hvis man kun beholder den ytre historien, har man da egentlig svart på oppgaven?
Visuelt tiltrekkende
Problemet blir veldig tydelig i Burhan Qurbanis versjon av Döblins mesterverk. Regissøren gjør ett stort grep og satser på at det skal være spennende og eller forfriskende nok. Han lar Franz (Welket Bungué) være en mørkhudet, papirløs flyktning og inviterer oss, uten å bli overtydelig, til å se paralleller mellom verden på slutten av 1920-tallet og dagens situasjon. Det er tiltrekkende en stund, men det holder ikke.
Visuelt og musikalsk er filmen en opplevelse. Det burleske i Berlins undergrunnsmiljø fanges godt inn, men fortellermessig blir det for flatt og for fattig. Det blir til og med ganske grunt og banalt.
Bungué gjør en god jobb som Franz og Jella Haase er god som Mieze. Men Albrecht Schuch, som spiller den reveaktige, uforutsigbare og i bunn og grunn nokså ødelagte Reinhardt, blir for stor i spillet og faller gjennom. Og da blir tre timer i lengste laget. Det lerretet Qurbani spenner opp, blir for stort for ham.
Boken er bare så mye bedre
Franz vandring gjennom den narkotika og prostitusjons-infiserte skuggeheimen, blir for bokstavelig og lekenheten forsvinner. Det betyr ikke at den ytre historien er uinteressant, for den oser av skjebne og slit. Men boken er bare så mye bedre at denne filmatiseringen ikke tilfører noe friskt og derfor føles som feil anvendte ressurser.
Inntil videre kommer Rainer
Werner Fassbinders femten timer lange 14-episoders TV-versjon fra 1980 til å bli stående. Det er lenge siden jeg har sett den. Men til tross for at den rent filmatisk er helt nedpå og TV-teater-aktig, vil jeg nok heller se den om igjen enn Qurbanis en gang til. Og det er jo litt dumt.