Klæbos følelser var VMøyeblikket vi trengte
Mye føles kunstig og rart under dette mesterskapet. Johannes Høsflot Klæbo minner oss om hva det handler om.
Brystet steg opp og ned i jakten på oksygen. Sølvvinneren lå utstrakt på ryggen med øynene knepet igjen. Gjennom øyenlokkene kunne han kjenne den brennende solen. Plutselig ble den skygget for av en skikkelse. Det var overmakten.
Få sekunder tidligere hadde Erik Valnes sett ryggen til Johannes Høsflot Klæbo på vei over målstreken. Nå var det gullvinneren som var kommet bort med tilbud om en håndknoke. Noen meter bortenfor lå en annen norsk medaljevinner. Håvard Solås Taugbøl var fullstendig ferdig.
Klæbo fremsto behersket, som den vante medaljesankeren han er blitt. Men inne i ham boblet følelsene over. Da han rett etterpå hørte stemmen til pappa Haakon i andre enden av telefonen, greide han ikke holde dem inne lenger. Tårene trillet nedover kinnene. Norges foreløpig første gullvinner i Oberstdorf-VM måtte innse at han ikke greide å presse ut noen ord. Samtalen med morfar Kåre måtte vente.
For oss rundt var Klæbo først i mål som forventet. For 24-åringen selv var det rennet «med mest følelser involvert noen gang». Han tenkte på alt han har ofret for akkurat denne dagen. Kontakten med venner. Jul med familien. Verdenscupen sammenlagt.
Klæbo har beskrevet det siste året som et liv i en slags evig karantene for ham, kjæresten Pernille og de aller nærmeste. De siste månedene har pappa Haakon og morfar Kåre vært del av den lille kohorten som har forberedt seg fra hytta på Skeikampen.
Et VM helt utenom det vanlige
Klæbos beskrivelser etter gullet var det virkeligste øyeblikket på en dag som på mange måter føltes kunstig.
Alpene som rammer inn langrennsstadion, minner riktignok om et skimesterskap. T-skjorte-temperaturer gjør det ikke. Dette er et VM som vil etterlate munnbindskiller i mange ansikter.
Speakeren gjorde det han kunne for å skrike frem en form for VM-normalitet. Men han fikk ikke noe jubelbrøl tilbake hverken fra VIP-ene eller pappfigurene som skal forestille tilskuere på tribunen. Dagens høyeste rop kom fra det svenske støtteapparatet etter Jonna Sundlings overraskende triumf.
Via TV-rutene kan VM for mange gi en etterlengtet flukt fra en pandemiherjet hverdag. Men selvfølgelig handler dette også om penger. VM betyr viktige inntekter i kassen for Det internasjonale skiforbundet (FIS) og de nasjonale forbundene.
The show must go on.
Lykke og fortvilelse
Selv om mye er rart og kunstig, er det noe som er som er som normalt. Du ser det på utøverne der de går gjennom intervjusonen. Lykken. Skuffelsen. Lettelsen. Fortvilelsen.
Følg med etter en sprint, og du får hele følelsesregisteret. Som Pål Golberg sier her: I et distanserenn får du som regel ut det du er god for. I en sprint kan alt skje.
Da solen steg opp over alpetoppene denne torsdagsmorgenen, var det få som trodde at Jonna Sundling skulle stå som vinner noen timer senere. Den store gullfavoritten var lagvenninne Linn Svahn.
Etterpå greide ikke Svahn engang å løfte blikket da hun svarte på spørsmål. Blikket fortalte alt om nedturen etter at hun ble sendt hodestups ut allerede i semifinalen.
Man kan spørre om hvor mye toppidrett betyr. For disse betyr det alt. TV-seerne får servert heat på noen få minutter. Men vi ser ikke alt blodslitet og alle ofrene som ligger bak både oppturene og nedturene.
Kontakt via Playstation og golf
Det var ofrene som gikk gjennom hodet på Klæbo i etterkant av gulløpet. Siden koronaviruset veltet inn over Europa, har Klæbo kun truffet kamerater på golfbanen. Ellers har kontakten skjedd via Playstation-spilling. Klæbo har lært at det går an å få til veldig mye bare med sine nærmeste støttespillere.
Inn mot viktige løp merker folkene rundt ham hvordan fokuset smalner. Han trekker seg mer tilbake. Da finaleheatene startet her, var det tydelig at det var en man on a mission. Han hadde knapt passert mål i kvartfinalen før skiene var av og Klæbo på vei ut av målområdet. Etter semifinalen var det samme prosedyre.
I finalen la han plutselig merke til en svenske på blanke ski ved siden av seg. Oskar Svenssons forsøk var offensivt, men holdt ikke inn. Også Aleksandr Bolsjunovs krefter tok slutt. På oppløpet var det tre nordmenn det handlet om. Men det var klasseforskjell mellom Klæbo og resten.
«Han gjør som han vil», beskrev Emil Iversen. Valnes mente han ble «pissa på» inn mot mål.
Klæbo var så overlegen at han slapp å stake de siste meterne av rennet. Han strakk hendene mot været. Denne gangen ble ikke gesten akkompagnert av jubelbrøl fra tribunen.
Johannes Høsflot Klæbo brydde seg neppe om det. Han hadde mer enn nok med følelsene som veltet frem i ham.