Hodelykten gjør det enklere å gå tur midt på natten, men ofte klarer du deg fint uten.

Vinterkvelden er mørk og kald blant furutrærne i Strindmarka øst for Trondheim. Arild Hepsø stopper og ser mot stjernehimmelen. Dampskyen fra pusten blir ekstra tydelig i lyset fra hodelykten. – Det gikk litt tungt i dag, sier han. – Jeg kjenner i lårene at det ble 2 mil i går kveld også.

For trebarnsfaren er det på kveldstid det er mulig å få tatt en skitur. Med lykt på hodet er hele løypenettet i marka tilgjengelig – ikke bare lysløypa. Mange er tydeligvis i samme situasjon: Stadig passerer skiløpere med hodelykt. Noen trener. Andre er på tur. Hepsø sjekker klokken.

– Månen skulle ha stått opp for en halvtime siden, kommenterer han og ser seg rundt.

Antagelig er fru Luna skjult bak en av åskammene rundt oss og trenger litt mer tid før hun står høyt nok på himmelen til at vi ser henne. Når månen lyser over landskapet, slår Hepsø gjerne av lykten, for ofte går det fint å ferdes ute nattetid uten ekstra lys.

Øyet har nemlig stor tilpasningsevne for ulike lysforhold. Det kan øke lysfølsomheten flere hundre tusen ganger på vei fra maksimal tilpasning til sterkt lys til full mørketilpasning. Men tilvenningen til mørket tar tid. Vi må være over en halvtime i mørket før nattsynet er på topp. Tilvenning til lys går mye raskere.

Øyelege Kjell U. Sandvik bekrefter at mørkesynet reduseres betraktelig om du får strålen fra hodelykt rett i ansiktet.

– Du bruker fort et kvarter på å få tilbake nattsynet du hadde før møtet, sier han og gir samtidig et tips.

– Lukk det ene øyet om du møter noen med lykt, så beholder du tilpasningen til mørket på det.