Maria Kjos Fonn: Lystene sier ingenting om din moral eller karakter

– Monstre finnes bare i eventyrene, skriver vår lørdagsskribent.

Det finnes knapt nok noe tema som vekker mer kollektivt avsky og raseri enn seksuelle overgrep mot barn. Med god grunn. 15 % av norske menn og kvinner anslår å ha vært utsatt for seksuelle overgrep før fylte 18 år. Jenter er langt oftere rammet, og en klar majoritet av overgriperne er menn. Men også mange gutter er utsatt.

Det er lett å liste opp vanlige ettervirkninger av seksuelle overgrep i barndommen: Posttraumatisk stresslidelse, problemer med følelsesregulering, oppmerksomhet og hukommelse. Psykosomatiske smerter, spiseforstyrrelser, rusproblemer, angst og depresjon. Og i noen tilfeller til og med psykoser.

Viljen til å hjelpe traumeofre er heldigvis stor, og det forskes mye på hvordan man skal behandle folk som er utsatt for kompleks traumatisering i barndommen. Men når det gjelder å forhindre at skader som seksuelle overgrep skjer i utgangspunktet, er det vanskeligere å vite hva man skal gjøre.

Helsedirektoratet gjorde i 2012 en undersøkelse som viste at 60 prosent av psykologer og psykiater ikke kunne tenke seg å hjelpe mennesker med seksuelle tanker om barn. Og 90 prosent følte de manglet kompetansen. Det er også faglig kontrovers om slik behandling er virksom.

Monstrene blant oss. «Alle» kjenner et overgrepsoffer, men de færreste kjenner en overgriper. Sylvi Listhaug fikk i 2018, med rette, kritikk for å gjøre pedofile overgripere til fabeldyr. «Når man voldtar barn, er man et monster», uttale Listhaug. Motstemmene understreket at overgrep for de fleste ikke skjer med overfall eller vold, men med såkalt «grooming», innsmigring, manipulasjon og trusler forkledd som omsorg. Eller med å utnytte båndet eller kjærligheten barnet føler for overgriperen.

Å si tydelig at folk som begår overgrep ikke er monstre, men mennesker som utnytter barns naturlige tillit, kan være med på å hjelpe utsatte barn å forstå hva som skjer. Den det gjelder er et menneske. Monstre finnes ikke.

Seksuelle overgrep mot barn er blant de mest alvorlige forbrytelsene som finnes. Men ikke alle overgripere er pedofile, og ikke alle pedofile er overgripere. Vår avsky mot handlingen det er å forgripe seg på barn, bør ikke rettes mot mennesker som er så uheldige å føle en seksuell tiltrekning mot barn.

Det føles nærmest kontroversielt å påpeke det som burde være en grunnleggende humanistisk tanke: Et menneske som har seksuelle følelser for barn, men som ikke handler på disse, fortjener støtte, ikke fordømming. Vedkommende undertrykker sitt eget begjær fordi han eller hun vet at det er skadelig for andre, i motsetning til de av oss som kan leve ut seksualitet og kjærlighet fritt.

Men det kan være ekstremt vanskelig å kjempe mot egne drifter og demoner, og til det mener mange det er verdt å forsøke psykiatrisk hjelp.

«Ta kontakt med fastlegen». På Helsenorge.no blir mennesker med pedofile lyster anbefalt å ta kontakt med fastlegen. Det kan man lett kan tenke seg er en uoverstigelig terskel og slett ingen garanti for at man vil bli møtt på en hjelpsom og fordomsfri måte.

Det er flere kompetansemiljøer for å hjelpe folk med slike drifter, blant annet Basis-prosjektene i norske fengsler i Helse sør-øst. Der kan innsatte som er dømte for seksuallovbrudd få frivillig individuell behandling. Det er også flere lokale initiativ i fengsler. Men det har lenge manglet tilbud for folk som ennå ikke har begått overgrep, og som anser seg selv for å ha risiko for å gjøre det.

I fjor kom det imidlertid et viktig tilbud fra Helsedirektoratet: Detfinneshjelp.no, for voksne med seksuelle tanker om barn. Tjenesten har en chatte-funksjon, hvor man kan snakke anonymt med fagfolk. At chatten er helt anonym, der man hverken trenger å vise navn, ansikt eller stemme, kan muligens være det som gjør at folk tør å åpne opp svært tabubelagte tanker og følelser.

Videre kan man ta kontakt for å bestille time til behandling. Per nå finnes det behandlingstilbud i Oslo, Stavanger og Bergen, men det er grunn til å håpe tilbudet vil utvides.

Traumenes Mount Everest. I en metastudie i tidsskriftet Trauma, Violence, & Abuse fra 2014 viste at det ikke var holdepunkter for at behandling hindrer overgripere i å begå nye seksuelle overgrep. En metastudie i Clinical Psychology Review fra 2019 viser derimot lovende resultater.

Her er det altså faglig uenighet. Men man kan uansett argumentere for at behandling er virksom dersom det i det hele tatt virker på noen. Hver gang et barn blir spart for det den overgrepsutsatte pianisten James Rhodes – som har skrevet om sine erfaringer i selvbiografien Instrumental – har kalt «traumenes Mount Everest», kan traumer og sykdom gjennom hele barne- og voksenliv bli forhindret. Men seksuelle overgrep mot barn er mye mer komplekst enn at enkelte voksne føler seksuell tiltrekning til barn.

Mellom 20 og 50 prosent av alle overgrep mot barn, begås av andre barn, primært gutter. Mange som begår overgrep mot barn, er dessuten ikke pedofile, men opportunister, som utnytter at barn er lettere ofre. Og noen har først og fremst sadistiske motiver. For disse gruppene fungerer selvsagt ikke hjelpetilbud som er knyttet til seksuell tenning og tilbøyelighet. Å forebygge seksuelle overgrep handler aller mest om å legge til rette for et godt samfunn og godt foreldreskap, og gode mekanismer i alle ledd for å plukke opp faresignaler.

Men måten man snakker om og møter folk på, kan skyve folk som allerede føler seg som utskudd, enda mer ut av samfunnet – og loven. I en episode av NRK-dokumentaren Innafor med tema pedofili, uttaler en mann som er dømt for seksuallovbrudd: «Hvis du blir behandlet som et monster lenge nok, er det stor fare for at du blir det».

I den offentlige samtalen kan det være mye å hente på en bedre måte å omtale mennesker med påtrengende, potensielt farlige og stort sett uønskede, seksuelle lyster. Budskapet bør være klart: Lystene sier ingenting om din moral eller karakter. Det eneste som teller, er hva du gjør med dem. Og det finnes hjelp.