Det er ikke han som er problemet
VM på hjemmebane ble skammens mesterskap. Men problemene stikker langt dypere enn nålen i Max Haukes arm.
27. februar 2019 var dagen han hadde forberedt seg til så lenge. I idyllisk vintervær skulle Max Hauke gå seg inn i det østerrikske hjemmepublikummets hjerter.
Men han stilte aldri til start på 15 kilometeren i ski-VM i Seefeld. Det tok ikke lang tid før ryktene begynte å svirre om hvorfor. Så spredte bildene seg. De viste en utøver tatt på fersken med nålen i armen. Ansiktet fortalte om frykten. Fortvilelsen. Skammen.
Slik ble en 26-åring symbolet på «Operasjon Aderlass», den siste i rekken av dopingopprullinger i idretten. Trond Nystad trakk seg som Østerrikes trener. Nordmannen forsøkte å sette ord på en verden som raknet:
– VM her i Seefeld skulle være startskuddet, så ble det nakkeskuddet.
To år senere har VM flyttet seg over grensen til Tyskland. Hauke er borte fra langrennssporten. Flere utøvere er utestengt. Den tyske legen Mark Schmidt er dømt til fengsel i fire år og ti måneder.
Avsløringen har fått konsekvenser. Men idrettsverdenen plages av de samme spørsmålene som før.
Historien forteller mye
At legen ble stoppet etter flere års dopingpraksis, er viktig. Etterforskningen fanget utøvere fra flere idretter i dopinggarnet. Alt dette er ett skritt i riktig retning i kampen mot bruk av ulovlige midler i idretten.
Samtidig inviterer måten det skjedde på, til nye spørsmål. Spørsmålene gjør det umulig å være trygg på at VM i Oberstdorf vil foregå uten dopede utøvere.
Én måte å tolke Seefeld-historien på, er at jukserne kan bli tatt. Systemet fungerer. Kampen går fremover. Men kanskje viser fortellingen heller at idretten står svakt på egen hånd.
Som en sentral kilde sier det: Dopingjegerne kan banke på døren. Politiet kan banke inn døren.
Skandale etter skandale Idrettshistorien er full av skandaler som neppe ville blitt avslørt uten innblanding fra politiet.
Som «soigneur» for det franske sykkellaget Festina var Willy Voets rolle å løse praktiske oppgaver. Det inkluderte frakt av dopingmidler. 8. juli 1998 var Tour de France i gang. Voet skulle krysse grensen mellom Frankrike og Belgia da han ble stoppet av franske tollere. Bilen var full av EPO og andre dopingmidler. De neste dagene ble flere lag avslørt av politiet.
Kunstig EPO (hormonet som styrer produksjonen av røde blodceller i kroppen) var et legemiddel utviklet for nyrepasienter på 1980-tallet. Idrettsutøvere skjønte raskt at det ga bedre utholdenhet. Flere røde blodceller gir mer oksygen til musklene.
Trolig ble middelet utbredt i sykkelsporten i løpet av kort tid. Men det gikk rundt ti år før politiet stakk hull på EPO-byllen.
I forkant hadde flere idrettsledere snakket om at man begynte å få kontroll. Det samme ble sagt i langrenn. Det var i beste fall naivt.
Fant flere liter blod
Tre år senere ble store deler av det finske langrennslaget avslørt som juksere i sitt eget VM. Et funn på en bensinstasjon var avgjørende for å avdekke omfanget. Innholdet i en legeveske med det finske forbundets logo tydet på bruk av ulovlige midler. Det utløste nye tester av finske utøvere. Flere testet positivt for et middel som kan brukes for å skjule EPO-misbruk. Innrømmelsen om EPO-bruk kom i politiavhør.
Under OL i Torino i 2006 fikk dopingkontrollørene med seg italienske politistyrker på oppdrag. Slik kunne de raide den østerrikske leiren. De fant flere liter blod. Langrennsløpere og skiskyttere ble utestengt.
Sakene er bare noen eksempler. Statsdopingen i Øst-Tyskland kom først frem i lyset da Sovjetunionen falt og arkivene ble åpnet. Lance Armstrong var full av doping gjennom alle årene i sykkeltoppen, men avla aldri en positiv prøve. Den russiske dopingsvindelen under Sotsji-OL i 2014 ble kjent da sjefen for laboratoriet rømte landet og sto frem som varsler.
Russerne slippes inn i varmen
Det har vært flere gjennombrudd i kampen mot doping. Ett er mer samarbeid mellom antidopingbyråer og politi. Mye av fremtidens løsninger ligger nok her.
Lyspunkter til tross: Kampen snegler seg frem. Et viktig spørsmål er om idretten selv egentlig vil avsløre syndende stjerner. Hvis den oppmerksomheten skader egen business, er det jo ikke så fristende.
Særlig diskusjonene om hvordan Russland skal straffes, illustrerer dette. En rekke russiske løpere er på plass i Oberstdorf. Aleksandr Bolsjunov kan bli VM-konge. Det til tross for at Russland egentlig er utestengt fra alle VM og OL. Men Verdens antidopingbyrå (Wada) bestemte at utøvere som ikke direkte kan kobles til doping, kan delta som «nøytrale».
Avgjørelsen var kontroversiell. Russland slippes sakte, men sikkert tilbake til varmen uten å ha vist reell anger.
Er doping moralsk forkastelig?
I boken Medaljens pris: dopingens moderne historie skriver Mads Drange godt om kreftene som gjør dopingjegernes jobb så vanskelig. Han peker på at idretten gjennom historien ikke har vært enig med seg selv om hvorfor doping skal være forbudt.
I perioder har begrunnelsen vært å beskytte utøvernes helse. Andre ganger har det handlet om å skape rettferdige konkurranser. Begrunnelsene har ikke bare vekslet i tid, men på tvers av landegrenser.
I noen miljøer, som tidligere i sykkelsporten, er doping også blitt sett på som nødvendig behandling for å tåle knallharde ritt.
Et annet spørsmål er hva idretten er til for. Spørsmålet gir helt ulike svar i forskjellige land og kulturer. I Norge står idrettens samfunnsrolle sentralt. Idrett er viktig for folkehelsen. I andre land er toppidretten et middel for å vise frem en ideologi. Slik var det under den kalde krigen. Slik er det for Russland og Kina i dag.
Et tredje svar er at idretten er til for underholdning og kommersielle interesser. Særlig utover 1990-tallet ble disse kreftene sterke. For mange kan belønningen overstige risikoen for å bli tatt. Det kan selvfølgelig også gjelde norske utøvere. Selv forklarer Max Hauke egen dopingbruk med ønsket om «berømmelse og penger».
– Jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre etter karrieren og trengte et «navn». Om jeg bare fikk et navn, ville noen kjenne meg igjen og gi meg en god jobb, sier han til VG.
Fra Norge er det lett å umiddelbart fordømme all doping som moralsk forkastelig. Det er nok mer konstruktivt å analysere hvorfor skandalene kommer igjen og igjen.
Dopere har selvsagt et personlig ansvar. Men den store svikten ligger ikke hos mannen som skamfull vek unna kamera i videoen fra Seefeld. Den ligger i systemet.
Derfor bør ingen bli overrasket om nye dopingskjeletter ramler ut av skapet også her i Oberstdorf.