En knalldebut
Den britiske septetten Black Country, New Road utfordrer og fenger.
Det er alltid gøy når et nytt band tar deg på sengen med et sterkt debutalbum. Et sånt album som høres ut som om bandet allerede har holdt på i årevis.
Dette er absolutt tilfelle med Black Country, New Road. Septetten har jobbet seg opp i den engelske undergrunnen de siste par årene, og er nå klare. Her serverer de en lytteropplevelse det er en fryd å dukke ned i.
Kompromissløst. Debuten har allerede høstet mange lovord, og ikke uten grunn. For the First Time er et særegent album som pusher sjangergrenser. Det er klart allerede etter et par minutter med åpningssporet «Instrumental». Kantete gitarer, massive rytmer, saksofon og fiolin maler et spennende lydbilde. En salig blanding av støyrock, jazz og tradisjonell klezmermusikk. Med en introduksjon som dette, er det all grunn til å spisse ørene.
De neste sporene, «Athens, France» og «Science Fair», viser spennet bandet har. Her leker de seg med popformatet, uten å inngå kompromisser. Rolige og ettertenksomme partier avløses av saftige utblåsninger. Med punkens energi og postrockens sans for store komposisjoner lager de låter som både fenger og utfordrer.
Selv om dette er musikk som krever sitt av lytteren, er ikke bandet redd for å spille på sjarmen. «Track X» er eksempelvis en ofte svært vakker låt som kan slå an langt utenfor mørke undergrunnskonserter. Flere har nevnt det innflytelsesrike alternativbandet Slint som en mulig inspirasjon. Det stemmer godt. Samtidig kan man høre spor av alt fra Xiu Xiu og Sonic Youth til Van der Graaf Generator på sitt mest eklektiske. Ekspansivt og idérikt, men med en målrettet sound.
Intens karisma. Én av tingene som virkelig imponerer meg, er hvordan komposisjonene bygger seg opp. Platen inneholder seks låter på mellom fem og ti minutter. Det gir godt spillerom for ideene. Black Country, New Road lager dynamiske lydlandskap som sakte blomstrer frem. Slik fanger de, og holder på, oppmerksomheten.
«Sunglasses», som var bandets første singel, er et godt eksempel. Her bygger de opp altoppslukende grooves, for så å rive dem fra hverandre og sette dem sammen på nytt. Tekstur er tilsynelatende like viktig som melodi, hver lyd spiller sin rolle. Minimalistiske melodier og komplekse rytmer sys sammen til spor som fortsetter å gi hver gang du hører dem.
Like imponerende er hvordan vokalist og gitarist Isaac Wood tar i bruk sin røst. Han har en intens karisma som fanger oppmerksomheten like mye som lydeksperimenteringen. Med observerende poesi og slentrende vokal er han en sterk frontfigur. De mørke, referanserike tekstene passer som hånd i hanske med musikken.
Et friskt pust. Black Country, New Road treffer en nerve med sitt debutalbum. Enten du kaller det punkjazz eller progpop, er det tydelig at bandet har funnet noe unikt med sin elleville lydlek. Man kan for all del trekke linjer til andre artister som har utforsket lignende uttrykk, men de unge britene stikker seg ut i mengden.
Når en ti minutter lang, eksperimentell rockelåt blir strømmet halvannen million ganger, har du gjort noe riktig. For the First Time viser at man ikke nødvendigvis må tilpasse seg trender for å slå an.
Platen er et friskt pust i en musikkultur som ofte kan føles i overkant trygg og steril.