Er det fremdeles for jævlig å være ung?
Christiane F. er fremdeles på skråplanet. Historien om de unge heroinistene på Bahnhof Zoo føles dessverre lite relevant i 2021.
Noen historier fester seg tydeligere i minnet hos generasjoner enn andre. Å være ung er for jævlig er en av dem. Filmen og boken som ble sluppet da 70-tallet ble til 80-tallet, ble brukt som skrekkpropaganda i norsk skole. Serien om ungdommene som tok heroin, prostituerte seg og hørte på David Bowie ble en skjellsettende opplevelse for mange gjennom 80-tallet. Filmens blikk på narko og musikk pirret nok også nysgjerrigheten hos mange. Slik skremselspropaganda ofte gjør.
En serie for oss som vokste opp med Christiane F. Kommer Vi barna fra Bahnhof Zoo til å få en lik rolle for tenåringer verden over i 2021? Nei. Sannsynligvis kommer serien til å bli sett med lupe av slike som meg. Altså vi som vokste opp med filmen, og lurer på hva tyskerne har gjort med Christiane F og vennene hennes.
Vel, hun er fremdeles Christiane F. Den vestberlinske togstasjonen Bahnhof Zoo er fremdeles stedet å kjøpe sigg, fikse heroin og etter hvert selge kropp til kjipe horekunder.
Skole på dagtid, disko på natten. Christiane, Benno, Stella, Babsi, Axel og Michi kommer fra forskjellige steder i Berlin. Sosialt og geografisk.
Babsi har rømt fra sin styrtrike bestemor i villastrøket Dahlem. Christiane har fått nok av foreldrenes evige krangling i en blokk lenger nord. Stella forlater sin alkoholiserte mor på en kneipe i rufsete Moabit.
De treffes på skole på dagtid, men rastløsheten drar dem mot diskoteket Sound på kveldstid. Her får Benno tak i enorme mengder piller. Festen kan begynne.
Historien som sjokkerte Tyskland i 1978. Tenåringenes indre usikkerhet er like altoppslukende som den ytre selvsikkerheten. Til tonene av David Bowie og litt for generisk housemusikk slår de seg løs. Før pengenød og økende behov for narko sender dem i klørne på byens gribber.
I 1978 avslørte to Stern-journalister hvordan unge mennesker solgte sex for småpenger rundt togstasjonen. Det var denne historien som opprinnelig sjokkerte Tyskland. Historien sjokkerer fortsatt, men fremstår mer som en hvilken som helst historie om ungdom på skråplanet.
Når Vi barna fra Bahnhof Zoo skildrer familierelasjonene til ungdommene, spesielt Babsi, Stella og Christiane, er serien godt dramatisk håndverk. Da får også de unge skuespillerne, med 21 år gamle Lena Urzendowsky i stjerneklasse som Stella, skinne. Når serien beveger seg ut i verden og vil fortelle oss noe, svikter den.
Lesser på med moderne musikk, men hvor er Ufo361? Serien er nemlig lagt til samme tid som boken og filmen. Det gir seeren en klar distanse til hendelsene. Av og til fremstår den mer som en hyllest til originalhistorien enn et originalt verk.
For å minske distansen, har regissør Philip Kadelbach og manusforfatter Anette Hess (som skrev de to solide sesongene av Ku’Damm) tatt et dristig grep. De lesser på med semimoderne musikk. Dét i seg selv kan være en god idé, sist sett med vill uttelling i Peaky Blinders. Men når de moderne lydene er voksen, sofistikert musikk som Jungle, DJ Shadow og coverlåter av Sia, faller reisverket.
Hvor er den unge musikken som kunne dratt opp linjene mellom 1978 og 2021? Har de ikke hørt om berlineren Ufo361, rapperen og listetopperen som simpelthen oser av misbruk og alle andre kan dra til helvete- mentalitet?
Den tyske versjonen av Skam, Drück, gjorde stjerner av indiebandet Annenmaykantereit. Vi barna på Bahnhof Zoo gidder ikke engang prøve å knytte seg til en slik type band. Det oppleves som en stor tapt mulighet til å gjøre serien viktig kunstnerisk og kommersielt relevant.
Fra vondt og viktig drama til fyllstoff for strømmetjenester. Mens Babylon Berlin lyktes med sine fantasifostre av noen nattklubbscener, blir klubbscenene i Vi barna fra Bahnhof Zoo bare kunstige. Dette bidrar også til at serien går fra sterkt drama til middels strømmetjenestefyll. Det holder ikke at noen flyr inne på en nattklubb for at seeren skal kjenne følelsen av frihet og fare i samme scene.
Vi barna fra Bahnhof Zoo kunne blitt en moderne Trainspotting. En Drugstore Cowboys for nye generasjoner. Eller best av alt: en bekreftelse for ungdommen at å være ung fremdeles er for jævlig.
I stedet blir serien bare litt skremmende og lite tiltrekkende. Når alt kommer til alt, er serien ute av takt med tiden den skulle satt agenda for.