Slakt må alltid være lov. Men den må være velbegrunnet og godt gjennomtenkt.
Erlend Loe, forfatter og anmelder
« Han skulle aldri vært der med en så hjelpeløs låt», skrev Dagbladets Anders Grønneberg om Tix’ bidrag i Melodi Grand Prixfinalen. Slik startet han en nasjonal debatt om kulturkritikk. Med terningkast 1 i én anmeldelse, og et stikk til Tix’ Lindmo-opptreden i en annen, vakte Grønneberg reaksjoner. Gikk han for langt?
Tix mente det, og mange med ham. Det ble diskutert i Debatten på NRK, og har rast i mange kanaler siden.
Hva gjør Tix’ reaksjon med norsk kulturkritikk? Er det fortsatt lov med slakt?
– Være så samvittighetsfullt som mulig – Man bør stille høye krav til seg selv når man skriver kritisk, sier Christopher Pahle. Han er Tv-kritiker i Dagbladet.
– Skal du slakte, skal du være så samvittighetsfull som mulig. Du skal ikke gi et bedre terningkast enn fortjent, men du må gi en skikkelig vurdering.
– Har slakt en verdi?
– Jeg synes absolutt det har en verdi, men da bør man ikke sparke inn åpne dører. Og man bør se hva kunstneren faktisk prøver på og konteksten kunsten lages i. Det er ikke noe vits i å slakte en selvlysende energidrikk for ikke å være en årgangsvin, sier Pahle.
Erlend Loe: – Slakt må alltid være lov
– Med klikktyranniet ser vi en tendens til at enkelte velger å bli spissere. Når det skjer er det jo ikke lenger opplysning og analyse som er målet, men klikk. Da blir det urent og ofte mindre interessant, sier Erlend Loe.
Erlend Loe anmelder filmer i Aftenposten. Han er også forfatter. I likhet med Pahle har han stått på begge sider av anmeldelsene.
– Dessuten tror jeg at den typen anmelderi som nærmest kommenterer i realtid, spesielt musikkprogrammer på TV, på sikt undergraver tilliten til anmelderiet og forurenser hele idéen. Hvorfor skal man stole på noen som skyter fra hoften minutter etter å ha sett/hørt et eller annet på TV? – Er det fortsatt lov med slakt?
– Det kan også være nødvendig. Og morsomt. Men da må det også være godt gjennomtenkt og velbegrunnet, sier Loe.
«Helt uten kritisk evne»
Tix tok igjen. Det er ikke første gang noe slikt skjer. Kunstnere kan ha mange følgere på sosiale medier. Der kommenteres og diskuteres ofte kritikk.
I 2014 ga VG Paulo Coelho terningkast 1 for romanen Utroskap. Da svarte Coelho selv i kommentarfeltet, ifølge Bok365.
– Takk for anmeldelsen, VG. Og takk for tidligere anmeldelser. Dere endrer bare tittelen og kopierer teksten. Det viser bare
I ytterste konsekvens leser folk anmeldelser for å se om noe er bra eller dårlig. Da blir det redusert til ren forbrukerjournalistikk. ” Christopher Pahle, Tv-kritiker i Dagbladet
desperasjon, skrev Coelho.
I 2015 gikk Mattis Øybø, redaktør i Tiden Norsk Forlag, hardt ut mot en anmeldelse av Gaute Heivolls novellesamling Øksa og ishavet.
Øybø spurte: «Er Aftenpostens anmelder i det hele tatt i stand til å lese en skjønnlitterær tekst?»
Da Dagbladet slaktet Sensitive barn (2018), en bok fra prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng, svarte prinsessen på kritikken med at anmelderen ikke hadde lest boken skikkelig.
I fjor fikk Wencke Mühleisens roman Redd deg selv, lille hjerte skarp kritikk i Aftenposten. Da spurte Kari Marstein, forlagssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, hvordan Aftenposten kunne sette en så dårlig anmeldelse på trykk.
Når kunstneren tar igjen
Et ferskere eksempel kommer fra USA. I Varietys anmeldelse av komedien Promising Young Women skriver anmelderen at hovedrolleinnehaver Carey Mulligan er et merkelig valg som Cassie, en «femme fatale»-rolle. Kostymet ser ut som dårlig
drag, og selv det blonde håret ser ut som en parykk, heter det i kritikken.
– Det føltes som om anmeldelsen i bunn og grunn sa at jeg ikke var sexy nok, svarte Mulligan i et intervju med The New York Times.
Variety oppdaterte sin anmeldelse med en unnskyldning. Det viser at filmkritikerens høye tårn er i ferd med å falle, mener The Guardians filmkritiker, Peter Bradshaw.
Færre terningkast 3 og 4.
Heidi Bale Amundsen er styreleder i Kritikerlaget. Hun har merket seg flere rosende anmeldelser og samtidig mer slakt. Det er færre terningkast 3 og 4. Det henger sammen med at kritikken konkurrerer om klikk med andre typer journalistikk, mener hun.
– Kravene til kritikken burde være den samme uansett. At man fokuserer på verket, ikke på personen, og at anmelder begrunner vurderingen sin, sier Bale Amundsen.
– Har slakt en verdi?
– Alle kunstverk som erfares av mange bør få kritikk, enten den er positiv eller negativ, så vi kan ha en felles samtale om kulturen vi deler. Samtidig er verdien av en slakt avhengig av anmelderens evne til å sette verket i en kontekst.
– Hvorfor skal man stole på noen som skyter fra hoften?
Christopher Pahle peker på et annet problem for kulturkritikken. Vurderingen blir redusert til et terningkast.
– Terningkastet har sine fordeler også. Men det kan hende at ulempene oppveier. I ytterste konsekvens leser folk anmeldelser for å se om noe er bra eller dårlig. Da blir det redusert til ren forbrukerjournalistikk, sier Pahle.
Han får selv kjeft fra lesere som er uenige med ham. Da viser de ofte til sider som Metacritic og Rotten Tomatoes, sider som samler anmeldelser fra mange kilder og gir en gjennomsnittlig rangering.
– Som om målet for kulturkritikk er konsensus og det at flertallet er uenig med meg beviser at jeg tar feil.