Du kan ikke bestemme hvordan barnet ditt skal utvikle seg. Likevel er du helt avgjørende.

Å være forelder er som å bruke en tyggismaskin: Du vet at den spytter ut en tyggis, men aner ikke hvilken farge den får.

«There is no such thing as an infant» sa den britiske legen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott i 1965. Med det mente han at der det finnes et spedbarn, finnes også omsorg. Og om det ikke finnes omsorg, finnes heller ikke barnet.

Et spedbarn kan ikke mentalt sett oppleve seg selv uten omsorgen fra en annen. Den primære omsorgsgiveren er livsviktig.

Dette er det viktigste

Det er lett å kjenne igjen fra eget liv og fra alle oppvekstromanene: Foreldrene våre påvirker oss. De har en avgjørende betydning enten de har vært gode eller dårlige. Og de fleste har et sterkt forhold til dem også i voksen alder.

Vi kaller det omsorgssvikt og mishandling når foreldrefunksjonen svikter. Hvis du ikke tar godt nok vare på barnet ditt, trer det offentlige inn og overtar ansvaret. Når staten griper inn på denne voldsomme måten, er det fordi vi vet at det er nødvendig å sikre barn en trygg oppvekst. Samtidig ser vi fra tvillingforskning at eneggede tvillinger som vokser opp i forskjellige hjem blir overraskende like likevel. Og vi vet at to barn oppvokst i samme familie kan oppleve den svært ulikt.

Så spiller det egentlig ingen rolle hva vi foreldre gjør?

Jo, det spiller en rolle. Det er avgjørende for barnet at omsorgen er god nok. Barnet må få dekket behov for mat, klær og husly. Det må ha en trygg voksen det kan stole på, som gir tilstrekkelig med omsorg, kjærlighet og stimulering. Det må beskyttes mot vold og overgrep. God nok praktisk og emosjonell omsorg er nødvendig for normal utvikling.

Hvorfor tar det ene barnet imot alt du har å tilby, mens det andre avviser deg?

Hva med alt vi gjør for barna våre som er mer enn godt nok? Du sørger for de beste skiene, den beste fiolinopplæringen, den beste danseskolen. Du er tålmodig når du lærer barna dine å sykle og svømme, tar dem med deg ut i naturen og rundt i verden. Gir dem spennende opplevelser og hyggelige stunder.

Hvordan kan det være slik at det ene barnet ditt tar imot alt du har å tilby, mens det andre avviser deg? Hvordan kan det være at den ene blir best på ski, rågod på fiolin og spretter opp når du foreslår en tur i skogen? Mens det andre barnet ditt helst vil sitte inne og nekter å gå på trening eller tur? De har jo fått akkurat det samme fra deg?

Om 30 år vil den ene si:

«Jeg hadde aldri blitt så god hvis det ikke hadde vært for at pappa stilte opp for meg.»

Den andre sier:

« Det var et vanvittig prestasjonspress. Ingen så meg for den jeg var eller brydde seg om hva jeg ville.»

Samme omsorg treffer ulikt

Barn er født med ulikt temperament. De responderer forskjellig på deg. Derfor vil den samme omsorgen treffe dem ulikt. I tillegg utløser de ulike responser i deg. Vi kan si at det er umulig å gi to barn den samme oppveksten.

Du kan ikke styre hvordan omsorgen din virker på barna. Det er frustrerende. Noen ganger kan foreldrerollen være som en labyrint uten utgang. Det finnes ingen fasit, intet riktig svar. Du går og går, men finner aldri veien. Akkurat når du tror at det løser seg, dukker nye blindveier opp.

Det eneste du kan gjøre er å fortsette å forsøke, enten du føler deg utilstrekkelig eller fantastisk. Forsøke å vise kjærlighet, omsorg og empati. Forsøke å sette grenser og stille krav. Noe blir riktig. Noe blir galt. Du kan ikke bestemme hvordan det skal gå med barna. Du kan ta litt av skylden, men ikke hele. Litt av æren, men ikke alt.

Barnet lever sitt eget liv.

Line Marie Warholm er psykologspesialist med videreutdanning innen psykoanalyse.

Bred erfaring fra offentlig psykisk helsevern, familievern, privat praksis og fra rettsvesenet.

Forfatter av boken Kule kids og foreldre som strever med å slippe taket.