Mot en kapitalisme med staten i en mer aktiv rolle
Klimamålene overstyrer om nødvendig markedet ”
EU skal bli klimanøytral innen 2050. Skal det lykkes, må energisektoren bygges helt om og store deler av resten av økonomien radikalt endres. EUS «Green deal» angir hvor radikale virkemidler som må tas i bruk. Ikke minst innebærer «Green deal» at statens rolle i økonomien blir en annen, og at næringspolitikken blir særdeles aktiv. Min påstand er at vi ser konturene av en kapitalisme som er vesentlig annerledes fra den finanskapitalismen med tro på markeder og næringsnøytralitet som vokste ut av de anglosaksiske land i kjølvannet av Thatcher og Reagan.
EU er i ferd med å utvikle et bredt sett av virkemidler for å subsidiere frem nye næringer, drive teknologiutvikling og støtte investeringer i utvalgte sektorer. Et eksempel er hvordan man bruker statlig støtte til «Important projects for common European interest (IPCEI)». IPCEI skal for eksempel støtte bygging av batterifabrikker, utvikle en verdikjede for hydrogen, styrke produksjon av avansert elektronikk med mer. For å bygge nye fabrikker og verdikjeder gjøres betydelige subsidier tilgjengelig både for enkeltbedrifter og til FOU. Dette gjøres mulig ved eksplisitt å unnta disse prosjektene for normale statsstøtteregler. Bare Tyskland skal bruke 9 milliarder euro til subsidier av hydrogen.
Sverige satser på grønt stål
Tilsvarende har man definert en liste med strategiske råvarer som det er viktig å stimulere produksjonen av innenfor EU (f.eks. sjeldne jordmetaller, litium, magnesium, tungsten og silisium). Der man i skala går lengst i å styre restruktureringen av en sektor, er omstillingen av kraftsektoren. Her bestemmer klimapolitikken at 1300 TWH lønnsom termisk kraft skal legges ned og i stor grad erstattes av vindenergi. Bare i Nordsjøen skal det bygges 400 TWH (norsk vannkraft i dag: 140 TWH) innen 2030 uavhengig av kraftprisen i markedet. Klimamålene overstyrer om nødvendig markedet.
Dagens industri- og klimapolitikk utfordrer det åpne og konkurransebaserte indre markedet. LKAB i Kiruna skal investere 400 milliarder svenske kroner innen 2035 for å erstatte fossile kilder med hydrogen for å lage grønt stål. Når det er skjedd, er det ikke akseptabelt at LKAB utkonkurreres av andre stålprodusenter med lave kostnader fordi de ikke er grønne, heller ikke om slike produsenter ligger i EUS indre marked. Utfordringene med å gå foran kan bare delvis løses med skjermingstoll på yttergrensene. Også innenfor EU vil ulike aktører i energi- og karbonintensive bransjer introdusere klimavennlig teknologi i ulik takt.
Svekket tiltro til markedet
Vi er med andre ord midt i et paradigmeskifte i tenkning om statens rolle i økonomien. Nå er målet å plukke vinnere både på selskapsnivå og mellom teknologier. Paradigmeskiftet er drevet av mange faktorer, ikke bare av klimahensyn. Finanskrisen har svekket tiltroen til hva markedet kan gjøre. Den har skapt en bred oppfattelse av at bank- og finansmarkedene er ustabile og må reguleres for ikke å påføre økonomien store kostnader.
Dermed ser sentralbankenes viktigste oppgave for tiden ut til å være å «sosialisere» nedsiderisikoen til aksjeeiere (og innskuddspensjonister) for å unngå en ny finanskrise. Rivaliseringen mellom USA og Kina fører til at man definerer strategiske
sektorer der eierskapet må holdes innenfor EU/USA, og teknologier (f.eks. 5G) og tilhørende bedrifter må skjermes for internasjonal konkurranse. Generelt er tiltroen til at globaliseringen tjener våre interesser svekket.
Åpnes nye muligheter for Norge
I sum leder EU an i utviklingen mot en kapitalisme der staten spiller en svært mye mer aktiv rolle enn før. Dette er en utvikling man kan like eller mislike. Norge har ingen innvirkning på utviklingen. Det vi må spørre oss om, er hvordan vi best kan tilpasse oss i dette markedet og ikke minst hvordan vi skal forholde oss til EU. Og da er poenget at det åpner seg opp nye muligheter.
Et av våre komparative fortrinn er den fornybare vannkraften som sparer oss for de enorme omstillingskostnadene kontinentet har for å fjerne klimagassutslippene. Derfor kan vi ha konkurransedyktige kraftpriser til å bygge ny grønn industri. Norge er godt posisjonert for nye næringer som batterier, blå og grønn hydrogen, havvind (særlig flytende) og gruve- og mineralindustrien. Norge trenger tusenvis av nye arbeidsplasser i årene fremover. Disse arbeidsplassene må nettopp komme i denne type næringer. For å lykkes vil det kreves strategiske og fremtidsrettede politikere og aktiv tilrettelegging i Norge som i EU.
Oslo Børs satser grønt
Men kapitalmarkedet er også viktig. Igjen ser vi ut til å ligge godt an i Norge.
Oslo Børs, og særlig Euronext Growth, hentet i fjor inn mer kapital til fornybar energi og klimavennlig teknologi enn noen andre børser i Europa. En rekke nye spennende selskaper ble børsnotert. Viktige internasjonale børser er i flere år blitt kritisert for bare å kjøpe/selge eksisterende aksjer. Selskapene er på sin side blitt beskyldt for å kjøpe tilbake egne aksjer for å løfte bonusene til ledelsen, og børsene er kritisert for ikke å bidra til finansiering av nye selskaper og vekst.
Det vi nå ser på Euronext Growth, er at børsen igjen kobler investorer med nye selskaper og ny teknologi som ikke bare peker mot løsning av klimaproblemet, men som også gir nye arbeidsplasser.
Kjell Roland stiftet analyseselskapet ECON, er tidligere daglig leder av Norfund og nå selvstendig konsulent i Roland Consulting.