VERDEN i Oslo
Den som ser bakover i tid for å oppsummere vesentlige endringer i Oslos byhistorie, vil oppdage at vår by egentlig er blitt formet av viktige oppfinnelser, farlige epidemier og store samfunnsomveltninger i verden rundt oss.
KANONBRONSE
ga oss en ny by
Middelalderens enkle kanoner hadde liten rekkevidde og dårlig treffsikkerhet. Derfor ble det på 1500-tallet funnet opp en ny bronselegering av kobber som skulle gjøre løpene i kanonene sterkere.
Den nye legeringen ble kalt «kanonbronse». Den gjorde at kanonene kunne lades med mer krutt. Derved kunne man nå begynne å skyte lenger og mer treffsikkert.
Dette førte til at middelalderbyen Oslo ble liggende mer forsvarsløs.
Frykten for å bli beskutt av svenske erobrere med sine medbragte nye bronsekanoner, var en sterk begrunnelse for å anlegge Christiania i 1624. Slik kunne man flytte borgerne over til den nye og tryggere byen innunder festningen.
Der Christian 4. pekte ut sin nye by, hadde imidlertid festningen i alle år hatt sine livsviktige åkre.
For å erstatte jordene de militære måtte gi fra seg, lot kongen den gamle og åpne middelalderbyen Oslo legges under jord. Han ga området til festningen som ny dyrkningsmark.
Slik gikk det til at by og land byttet plass i 1624 på grunn av den nye legeringen kanonbronse.
NAPOLEONSKRIGENE
gjorde byen til hovedstad
I tiårene rundt 1800 erobret keiser Napoleon land etter land rundt Frankrike. Landet hadde den gang ikke hadde noen stor krigsflåte, de var derimot godt utstyrt med fotsoldater. Derfor marsjerte vi etter hverandre i vår barndom, syngende «Napoleon med sin hær over Alpene dro!»
Og Frankrikes manglende krigsflåte gjorde det svært vanskelig for dem å erobre øyriket England.
Men England fryktet at det nøytrale Danmark-norge med sin store krigsflåte skulle velge Napoleons side. I 1807 røvet de alle dansk-norske krigsskip ved et knusende angrep på København. Det førte til at Danmark-norge gikk inn i Napoleonskrigene på Frankrikes side.
Brått ble vår gamle handelspartner England en fiende som stengte sjøveien mellom oss og Danmark. Følgelig måtte Norge styre seg mer selv, og fikk blant annet i 1811 endelig lov til å opprette eget universitet.
I 1814 sto vi så på den tapende siden da så Napoleonskrigene var over. Det utløste både kongeunionen med Sverige, Grunnloven og at den lille danskbygde provinsbyen Christiania ble hovedstad.
EN SPINNEMASKIN
ga byveksten
I 1764 klarte den britiske veveren James Hargreaves å lage en spinnemaskin som gikk av seg selv. Han kalte den «The Spinning Jenny». Oppfinnelsen ble videreutviklet til å bli starten på den industrielle revolusjon i England. Der ble det bygget opp store saler med mengder av selvgående spinnemaskiner og vevstoler.
De nye veve- og spinnemaskinene ble drevet med kullfyrte dampmaskiner. Fabrikkene måtte derfor bygges opp nær kullgruvene i Newcastle og Manchester. Siden kullfyring avgir mye sot, ble de to fabrikkbyene usunne og møkkete.
Men da vi i Norge midt på 1800-tallet fikk lov til å ta i bruk denne teknologien, ble det valgt fossekraft til å drive maskinene. Ikke for å slippe sot og møkk, men fordi det var billigere.
Følgelig ble de første fabrikkene lagt ved Akerselva, som derved ble «Norges industris mor» og en innflytningsmagnet.
Slik førte industrialismens oppfinnelse til at Kristiania på 1800-tallet en gang for alle ble en storby. Dette ga i tillegg grunnlaget for en arbeider-østkant på begge sider av Akerselva.
STREIKEFRYKT
ga oss hagebyer
På slutten av 1800-tallet ble de mange og trange slumlignende bygårdene i Kristiania oppfattet som arnesteder for streiker og de revolusjonære ideene som ulmet ute i Europa. Derfor ble Egne Hjem-bevegelsen dannet for å dempe eventuelle opprørske tendenser. Folk skulle konsentrere seg om sitt eget hjem.
Medlemsbladet Egne Hjem for oktober 1902 sa det helt utilslørt: « Et lidet hus og et stykke Jord til gjør det mulig at afvende enhver fare for den sociale revolution».
Først ble den lille Egne Hjem-kolonien Arctanderbyen i Ekebergskrenten bygget. Deretter kom de mange hagebyprosjektene på blant annet Ullevål, Lille Tøyen og Tåsen.
Neste gang du passerer en av Oslos 13 hagebyer fra begynnelsen av 1900-tallet, kan du la tankene gå tilbake til frykten for en opprørsk streiketid for døyt hundre år siden.
TUBERKULOSEKUR
ga oss «lys og luft»
På slutten av 1800-tallet oppdaget man at de som var smittet av lungesykdommen tuberkulose, ble friskere hvis de hver dag lå lenge ute i sollys og pustet inn frisk luft. «Lys og Luft» ble 1900-tallets helbredende slagord.
Dette ble også gjeldende for byens utvikling. I etterkant oppsummert Byarkivet det slik: «Sanatorienes kurerende svar på den skremmende sykdomsfaren, ble en sannhet som gikk rett inn i byens kommende utbygging: Bort med de trange, usunne og mørke bakgårdene; nå skulle også byens syke sider kureres med «Lys og Luft» .
Det beste eksempelet fra den nye måten å bygge byen på, er de store kommunale mellomkrigs-bakgårdene på Sagene og Torshov. Etter krigen ble idealet videreført i drabantbyene, der blokkene ble plassert med god plass mellom seg.
Og se om ikke Byfornyelsen på 1970-tallet ga de gamle trangbodde murgårdene på Østkanten sammenslåtte leiligheter og romsligere bakgårder med lys og luft. Også det takket være tuberkulosekuren fra 1920-tallet.