Flaut at Norge ikke gjør mer
Uforutsigbarheten som pandemien har ført med seg, har tæret mye på oss det siste året. Det å kunne dra på butikken uten å føle seg usikker og redd er en følelse vi aldri kommer til å bli vant til.
Under pandemien har vi lært hvor viktig friheten til å kunne bevege seg fritt er. Friheten til å føle seg trygg når vi forlater hjemmet vårt. Vi har alle fått føle på utrygghet.
Våre triste og isolerte liv har lenge vært hverdagen til menneskene i Palestina.
Friheten til å være trygg
De har alltid hatt et slags virus. Et virus som har stoppet dem fra å gå på butikken. Fra å reise til en annen by. Eller ta turen til fredagsbønnen. De har ikke friheten til å være trygg. Ikke engang i sitt eget hus.
Selv om det er pandemi, kan vi sitte trygge og isolerte i eget hjem. De blir jaget ut av sitt. Et hjem hvor de har bodd i flere generasjoner.
Vitne til mobbing
Mange palestinere har levd med restriksjoner hele livet. Vi har kjent på kun en brøkdel av disse restriksjonene selv.
Er det ikke flaut at vi ikke klarer å vise empati for disse menneskene?
Og til tross for at Norge endelig har fått plass i Sikkerhetsrådet. En plass hvor vi endelig kan være med å påvirke. Her har vi en stemme.
Vi trenger ikke å være de bakerste i klasserommet som er vitne til mobbing, uten å gjøre noe med det!
Hvorfor tør vi ikke å si noe? Hvorfor tør vi ikke å gjøre noe? Det virker ikke som at vi erkjenner at det skjer engang.
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», heter det i Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove».
Det at vi ikke tør å si ifra klart og tydelig, når vi er vitne til store menneskerettighetsbrudd, får meg til å ville skrike så høyt.
Norge kan ikke hjelpe alle, men vi kan g jøre noe ”
Ta ansvar
Skrike så høyt at hele verden hører det. Vi må snakke om den urettferdige behandlingen av palestinerne. Jeg vil ikke tie når jeg ser urettferdighet som ikke rammer meg selv.
Hittil er flere drept. Alle er palestinere. Mange av dem er barn. Ja, du leste riktig. Barn.
Hvordan kan man forsvare dette? Jeg vet det står mye mer bak denne saken. Men her snakker vi ikke om hvilket land vi vil støtte. Dette handler om hvilke situasjoner vi ikke kan si vi er en del av.
Det handler om å være en stemme for de stemmeløse.
Vi har alle et ansvar. Norge har en mye viktigere stemme enn vi selv tror. Er det ikke litt flaut at vi ikke tar mer ansvar?