Kritisk journalistikk i krise

Ti år etter terroren er det verdt å minne om det journalistiske arbeidet som ble gjort og diskutere hva vi kunne gjort bedre og annerledes.

Terrorangrepet for ti år siden var en helt ny situasjon også for norske redaksjoner. Den første tiden var preget av kaos, og det var løpende nyheter å ta tak i til enhver tid. Da er det journalistikkens oppgave å stoppe opp og stille de kritiske spørsmålene. I Aftenposten-redaksjonen var noen områder helt sentrale: politiets innsats 22. juli, regjeringens sikkerhetsarbeid og kartleggingen av Breiviks bakgrunn, manifest og psykiatrirapporter. Det var kritiske spørsmål om hva som skjedde før, under og etter terrorangrepet.

Basert på et stort antall kilder, egen observasjon og feltarbeid med politiet dokumenterte Aftenposten tidslinjen for politiaksjonen. I en artikkel 6. august 2011 presenterte vi et mer problematiserende bilde av hendelsen enn det som tidligere var fremstilt.

Også artikkelen om hvor mange ungdommer som ble drept de siste 15 minuttene før politiet pågrep Anders Behring Breivik, dokumenterte hvor viktig det var at hjelpen kom frem så raskt som overhodet mulig.

Aftenposten var tidlig ute med å dokumentere hvorfor det tok så lang tid for politiets eneste helikopter å komme i luften da terroren rammet og behovet for rask hjelp var stort.

Noen mente vi burde vente

Å skrive kritisk om politiets innsats så tett på hendelsene, var krevende. Redaksjonen fikk tilbakemeldinger om at vi burde vente på kommisjonen, la beredskapsetatene være i fred og unngå egne undersøkelser. Noen mente det var nok graving og spørsmål, og at vi måtte huske på at politifolk også «bare er mennesker». De mente politiet hadde gjort så godt de kunne, og at det ikke var noe poeng å grave videre i alt som var gjort feil.

Vår vurdering er at det er avgjørende å være kritisk tidlig og heller grunn til å spørre om vi slapp arbeidet med 22. juli for fort. Redaksjonen kunne brukt større ressurser og lagt mer innsats i å grave mer både i ekstremistmiljøene, i regjeringens arbeid med Regjeringskvartalet og i politiets beredskapsarbeid.

Også journalistikken rundt terroristens tilregnelighet var et vanskelig og følsomt felt. Terroristen ble vurdert som strafferettslig utilregnelig i den første sakkyndigrapporten.

I desember 2011 publiserte Aftenposten en artikkel basert på at vi hadde fått flere uavhengige eksperter til å vurdere grunnlaget i rapporten og for å erklære Breivik som schizofren paranoid. De vurderte at diagnosen ikke var godt nok begrunnet og pekte på alternative forklaringer. Dette arbeidet tok utgangspunkt i at kritiske spørsmål til rapporten ble avfeid med at det var feil å kritisere noe man ikke hadde lest.

I Aftenpostens egen rapport til journalistkonferansen Skup i 2012 står det at «bare det å lese rapporten ble av enkelte i fagmiljøet oppfattet som problematisk, noe som sier noe om hvor følsomt dette var».

Etter dette ble det utarbeidet en ny sakkyndigrapport.

Vi får tilbakemeldinger vi lærer av Redaksjonen har fått tilbakemeldinger i etterkant om at vi burde vært mer åpne om arbeidsmetodene og sporene vi jobbet med. Det har vi lært av. Vi går inn i kriser og store hendelser med erfaring, rutiner og retningslinjer, men også med visshet om at ingen hendelser eller kilder er like.

I ekstreme situasjoner møtes grupper med helt ulikt utgangspunkt. Medienes rolle er å dokumentere og oppsøke steder, ofre, pårørende og etterlatte som kilder til informasjon. Dette er ikke en homogen gruppe. Mange ønsker å formidle det de har opplevd gjennom mediene og kan finne mening i tilværelsen gjennom å bidra til viktig journalistikk. Noen etterlatte vil hedre sine kjære med å dele bilder og historier. Andre vurderer sorgen som privat og ønsker å være i fred for mediene.

Rapporteringen av fakta og kontakten med ofre, overlevende, pårørende og berørte etter terrorangrepet var avgjørende for å jobbe med alle disse sakene. Ikke alle har gode opplevelser av kontakten med mediene. Min vurdering er at presseetikken er skjerpet de siste ti årene.

Erfaringene fra 22. juli inngår, i likhet med andre store kriser, ulykker og terrorangrep, som en del av den kontinuerlige utviklingen av medienes metoder og yrkesetikk. Hensynet til personer i sorg og ubalanse står sterkt i norsk presseetikk. Læring fra 22. juli og andre kriser i tiåret etterpå gjør at dette hensynet veier enda tyngre i redaksjonenes vurderinger.