Bergensveien, det gamle og nye Grorud
Både gamle og nye Grorud har litt av hvert å by på – blant annet litt av Oslos drikkevannshistorie.
å
Vi går av T-banen på Grorud og over på den andre siden av Trondheimsveien, ned mot den praktfulle Grorud kirke. Den er bygget i 1902 med det som kalles «Grorudgranitt». Grorudgranitt er Oslos offisielle fylkesstein og en vulkansk bergart som ble dannet for ca. 260 millioner år siden.
Den er så bleikrød og vakker at den ble brukt til blant annet Slottet og Stortingsbygningen med løvene, og søylene i Universitets aula da Christiania skulle bygges opp til å bli hovedstad på 1800-tallet.
1 Gamle Grorud
Vi passerer Sigvartsens steinindustri, et minne om at Grorud midt på 1800-tallet ble et gammelt steinhuggerstrøk. Området sør for Trondheimsveien vokste frem rundt jernbanestasjonen fra 1854 og kalles «Gamle Grorud».
Vis-à-vis det store industrianlegget ligger den flotte, gamle trebygningen Villa Glitre. Bygningen må ha fremstått utrolig moderne så langt utenfor Kristiania. I 1911 ble den reist med elementer av jugend og nybarokk. Huset kalles også «Doktorboligen», selv om det ble bygget av en kjøpmann.
Skrått nedenfor ligger to like gårder, kalt «kommunegårdene». De forteller en litt annen historie enn den fornemme Villa Glitres. Her fikk Aker kommune bygget utleieboliger midt i 1920-tallets bolignød. Dog med et visst preg av luksus: Begge kommunegårdene hadde vannklosetter i kjelleren.
Mens du kan bli mer kjent med den viktige steinindustrien på det lille steinhuggermuseet i den ene gården, kan du la deg friste av litt mat og drikke i den andre. Der holder Kafé Steinbra til og er bydelens kulturkafé. Begge kommunegårdene ble for øvrig satt i stand av det store og mangeårige prosjektet «Groruddalssatsingen».
Gå gjerne innom Grorud kirke og få med deg Per Vigelands imponerende store altertavle før du går videre.
2 Det nyere Grorud
Rett nord for Trondheimsveien ligger Grorud senter og T-banestasjonen vi startet ved. Vi skal imidlertid ikke gå samme vei tilbake over broen, men svinge ned mot Alna for å gå på undersi
den av Trondheimsveien. Straks vi har passert Grorud idrettslags store idrettsanlegg, skal vi passe på å kaste et skråblikk ned til venstre. Der ligger den store, gamle Shoddyfabrikken, i drift siden starten på 1870-tallet. I dag er Shoddyfabrikken et atelierkompleks.
Shoddy er betegnelsen på gjenbruk av første klasse. Ull fra kluter og filler ble omdannet til ny råvare. Fabrikken brukte vannkraft fra Alna og fikk demmet seg opp en stor dam rett ovenfor for å sikre seg stabil vannkraft.
I dag er denne Groruddammen sentral i den nye vakre Grorudparken, som også ble til som en del av vår tids store groruddalssatsing. Har du med badetøy, er det bare å kaste seg uti.
Lokal trivsel var meningen med hele den storslåtte felles satsingen på et samarbeidsprosjekt mellom staten og kommunen. Groruddalssatsingen tok også undergangen under Trondheimsveien i bruk til noe fornuftig. Man laget en liten scene på den ene siden av Alna og publikumsamfi på den andre. Det kalles «Katedralen» og viser med all tydelighet hvilket potensial som kan letes frem der man ikke tror det finnes.
3 Nedre Grorudhagen
Vi går stien videre oppover, den som følger Alna på østsiden og vender tilbake til Bergensveien straks vi har gått under T-banelinjen. Rett ved den store bussholdeplassen må vi selvsagt bortom og beundre den staute statuen «Steinhuggeren» av Kåre Orud. Den ble plassert her i 1972 som et minne om den store steinindustrien som avtok først en gang på 1930-tallet.
La oss samtidig ha in mente Steinhuggerfestivalen som for noen år siden ble etablert som en sommerbegivenhet her på Grorud. Den skal i år finne sted søndag 15. august, som en minifestival underlagt vanlige smittevernbestemmelser. Videre oppover Bergensveien passerer vi to små og tydelig eldre hus blant de langt nyere etterkrigsboligene. Vi har kommet frem til Nedre Grorudhagen som ifølge den kulturhistoriske guiden Oppdag Groruddalen, er en av de best bevarte husmannsplassene i Oslo. Den ble anlagt tidlig på 1800-tallet under gården Øvre Grorud som en følge av 1700-tallsbestemmelser som forbød bønder å dele opp gårder i for små deler.
Løsningen ble en slags systematisert slavedrift der en fattigfrans fikk lov til å låne et lite jordstykke til å dyrke egen mat, og sette opp sitt eget hus mot å arbeide gratis for bonden. Som her på den lille husmannsplassen Nedre Grorudhagen.
4 Steinbruvannet
Vi fortsetter Bergensveien oppover etter at skogen har overtatt for bebyggelsen, og kommer til et oppdemmet lite vann som kalles «Badedammen».
Som alltid ellers forteller også dette navnet historie: Oslos drikkevannshistorie. Litt høyere oppe ligger det store Steinbruvannet som i 1936 ble bestemt til å skulle være drikkevannskilde. Ramaskrik! Frem til da hadde jo folk på Grorud pleid å dra hit for å bade. Nå ble de frarøvet muligheten. Løsningen ble en demning tvers over elven nedenfor. Derved oppsto det en ny bademulighet, som altså heter «Badedammen».
Vi rusler videre opp til Steinbruvannet med navn etter en bro av stein som en gang skal ha gått tvers over vannet der det er smalest enda lenger oppe. Det opphørte som «Steinbruvannet drikkevannskilde» i 1971 og byr oss i dag gode bademuligheter.
Kanskje kan vi nede i vannet skimte rester av «Den Bergenske Kongevei», anlagt i 1793 som den første sammenhengende kjørbare veien mellom Christiania og Bergen. Kongevei? I Danmark kunne betegnelsen kun brukes på veier for kongen og hans embetsmenn, mens det i Norge var betegnelsen på offentlige kjøreveier.
Takk for turfølget gatelangs en bit av tidligere tiders «Bergenske Kongevei», Bergensveien.