Skal minoriteter bare forvente å stå til halsen i hets?
Man har begynt å snakke om krenking av minoriteter som om krenking i seg selv alltid har en utelukkende positiv verdi. Det omtales til og med som viktig å kunne krenke.
Og det virker som det er utelukkende den som opplever seg krenket, som er problemet. Og må man ikke også kunne skille mellom ytringer som kan komme i skade for å krenke noen, og ytringer uten annet formål enn å krenke?
Er krenking sunt?
Og om grupper som blir utsatt for disse «ubehagelige» ytringene, omtaler ytringene som homofobiske, rasistiske eller transfobiske, så er det et enormt problem. Da er det plutselig en trussel mot ytringsfriheten, fordi som Anki Gerhardsen har sagt det: Man kan jo skremmes fra å ytre seg igjen.
Eller som Stavanger Aftenblad nylig omtalte i egen leder etter at en gjestekommentator ble omtalt som homofob: Det var visstnok avskyelig mobbing. Mens minoritetsgrupper bare må forvente å stå til halsen i hets. Det må vi tåle. Krenking er sunt.
Men når enkelte knapt kan vise ansiktet sitt i mediene uten å få hundrevis av hetsende meldinger og kommentarer, er det gjerne mengden som er et større problem enn enkeltmeldingene. Det er følelsen av å aldri få fred som er kvelende.
Holde munn
Og det er greit nok at mye hets også er innenfor ytringsfriheten. Men det betyr ikke at vi som samfunn skal la vaere å fordømme det. Vi må kunne be folk om å holde munn. Vi må kunne løfte verdien av å tenke seg om før man snakker, og ikke minst å sette seg inn i det man snakker om.
F ordennorske ytringsfrihet s debattene r idag dominert av dem som ytrer seg aller mest. Dem som synes det er ugreit når minoriteter skal begynne å fortelle dem hvordan retorikken deres påvirker livene til gruppene de gjerne harselerer med.
Da står plutselig deres rett til å ytre seg langt sterkere enn noen andres rett til også å reagere på de samme ytringene.